Acyl-CoA dehydrogenase 9-mangel er en ultrarar mitokondriell sykdom forårsaket av bialleliske patogene varianter i ACAD9-genet. Den arves autosomalt recessivt og påvirker primært samlingen av kompleks I i den mitokondrielle respirasjonskjeden. Utilfredsstillende energiproduksjon påvirker spesielt hjertet og skjelettmuskulaturen, og kan føre til kardiomyopati, muskelsvakhet og laktacidose.
Acyl-CoA-dehydrogenase 9-mangel (ACAD9-mangel)
ACAD9-genet koder for et mitokondrielt flavoprotein med en essensiell funksjon i sammensetningen av kompleks I, en strukturell del av respirasjonskjeden som er nødvendig for oksidativ fosforylering og ATP-syntese. ACAD9 danner et sammensetningsintermediat med proteiner som ECSIT og NDUFAF1. Det har også acyl-CoA-dehydrogenaseaktivitet og kan delta i oksidasjonen av langkjedede fettsyrer.
Patogene varianter reduserer mengden, stabiliteten eller funksjonen til ACAD9, hemmer dannelsen av et modent kompleks I og reduserer cellenes energiproduksjon. Sykdommen følger et autosomalt recessivt mønster, noe som betyr at den berørte personen vanligvis arver en patogen variant fra hver forelder. Den faktiske prevalensen er ikke fastslått, og det finnes ingen bekreftet epidemiologisk tall. Det kliniske uttrykket er svært variabelt.
Symptomer
Begynnelsen kan oppstå under fosterlivet, nyfødtperioden, barndommen eller, sjeldnere, i senere alder. Former som begynner i løpet av det første leveåret er vanligvis de mest alvorlige og kjennetegnes av hypertrofisk eller dilatert kardiomyopati, hjertesvikt, metabolsk acidose, hypotoni, muskelsvakhet, spisevansker og veksthemming. Noen pasienter har encefalomyopati, forsinket utvikling eller anfall. Juvenile eller voksne former er vanligvis mildere og manifesterer seg som intoleranse for mosjon, tretthet, myalgier og svakhet i proksimale muskler. Ataksi, nevropati og lever- eller nyreaffeksjon er også beskrevet. Fravær av kardiomyopati utelukker ikke diagnosen.
Håndtering av sykdommer
Det finnes for øyeblikket ingen kurativ behandling. Håndteringen krever spesialisert oppfølging, med kontroller av hjertefunksjon, nevrologisk utvikling, muskelstyrke og metabolske parametere som laktat. Hjertesvikt behandles med vanlige tiltak, og hos utvalgte pasienter kan hjertetransplantasjon vurderes.
Riboflavin eller vitamin B2 er den mest brukte spesifikke behandlingen, da det er en forløper til FAD, en kofaktor som er nødvendig for stabiliteten og funksjonen til ACAD9. I en stor serie viste omtrent to tredjedeler av de evaluerte pasientene klinisk nytte, selv om responsen ikke er universell og evidensen stammer fra retrospektive og cellebaserte studier. Indikasjon og dosering bør overvåkes av spesialister. Bezafibrat og nikotinamidribosid forblir eksperimentelle.
Analyserte gener
Bibliografi
Repp BM, Mastantuono E, Alston CL, et al. Klinisk, biokjemisk og genetisk spekter av 70 pasienter med ACAD9-mangel: er riboflavintilskudd effektivt? Orphanet J Rare Dis. 2018;13:120.
Schiff M, Haberberger B, Xia C, et al. Kompleks I-monteringfunksjon og fettsyreoksidasjonsenzymaktivitet av ACAD9 bidrar begge til sykdommens alvorlighetsgrad ved ACAD9-mangel. Hum Mol Genet. 2015;24(11):3238-3247.
Van Hove JLK, Friederich MW, Hock DH, et al. ACAD9-behandling med bezafibrat og nikotinamidribosid stabiliserer midlertidig kardiomyopati og acidose. Mitochondrion. 2024;78:101905.
