Arvelig paragangliom-feokromocytom-syndrom

Det arvelige paragangliom-feokromocytom-syndrom er en genetisk tilstand som disponerer for utvikling av nevroendokrine svulster, hvis lokalisasjon og malignitet påvirkes av det spesifikke assosierte genet. Mutasjoner i gener som SDHB er assosiert med økt risiko for maligne svulster, mens andre, som de i SDHD, SDHAF2 og MAX, må arves via farslinjen for å manifestere seg, siden de er gener med maternell preging.

Arvelig paragangliom-feokromocytom syndrom skyldes mutasjoner i et sett av gener, inkludert SDHB, SDHC, SDHD, SDHAF2, MAX og TMEM127. Disse genene spiller en avgjørende rolle i cellens energisyklus og oksygendeteksjon. Mutasjoner i SDHx (succinatdehydrogenase) genfamilien fører til en opphopning av succinat, noe som fremmer tumorvekst under tilsynelatende lavoksygenforhold. MAX og TMEM127 gener er også involvert i celleproliferasjonsveier, og deres endring bidrar til tumorutvikling.

Den globale forekomsten av dette syndromet er lav, og rammer omtrent 1 av 300 000 personer per år, uten forskjell på etnisitet, selv om prevalensen av spesifikke mutasjoner kan variere. Det berørte genet bestemmer i stor grad typen og lokaliseringen av tumorene. For eksempel er mutasjoner i SDHB ofte assosiert med ekstra-adrenale paragangliomer med et høyt potensial for malignitet. På den annen side forårsaker mutasjoner i SDHD og SDHAF2 vanligvis paragangliomer i hode og nakke og viser et fenomen av maternell imprinting, der sykdommen bare manifesterer seg hvis mutasjonen er arvet fra faren.

Symptomene avhenger av svulstens lokalisasjon og om den produserer et overskudd av hormoner som katekolaminer. Sekreterende svulster kan forårsake høyt blodtrykk (vedvarende eller i kriser), intense hodepiner, overdreven svetting, hjertebank og blekhet. Svulster i hode og nakke kan forårsake hørselsproblemer, heshet eller svelgvansker. Alderen for debut er variabel, men har en tendens til å være tidligere i arvelige former, og blir ofte diagnostisert i barndommen eller hos unge voksne.

Hovedbehandlingen er kirurgisk fjerning av svulstene, når det er mulig. Før operasjonen er farmakologisk kontroll med alfa-blokkere avgjørende for å stabilisere blodtrykket og forhindre komplikasjoner. I tilfeller med metastatisk sykdom eller inoperable svulster, inkluderer alternativene målrettede terapier, kjemoterapi eller strålebehandling med radioaktive isotoper som 131I-MIBG. Livslang regelmessig oppfølging med bildediagnostikk og biokjemiske analyser er avgjørende for å oppdage tilbakefall eller nye svulster.