Autosomalt dominant skulder-hofte dystrofi

Autosomalt dominant muskeldystrofi av skulderbelte-typen D1 er en sjelden sykdom forårsaket av mutasjoner i DNAJB6-genet som gir progressiv muskelsvakhet i hofter og skuldermuskler i tidlig voksenalder, og er bemerkelsesverdig vanligere i Finland på grunn av en grunnlegger-mutasjon.

DNAJB6-genet gir instruksjoner for å lage et co-chaperone-protein som er en nøkkelkomponent i cellens "kvalitetskontroll"-system. Dette systemet er ansvarlig for å sikre at proteiner brettes til riktig tredimensjonal form og for å fjerne skadede eller feilfoldede proteiner gjennom en resirkuleringsprosess kjent som autofagi. Denne opprydningsfunksjonen er avgjørende for å forhindre giftig akkumulering av defekte proteiner, spesielt i langlivede celler som muskelfibre. Patogene varianter i DNAJB6 forstyrrer denne avgjørende vedlikeholdsfunksjonen. Det defekte DNAJB6-proteinet svikter ikke bare i sin opprydningsjobb, men kan selv danne unormale ansamlinger eller aggregater.

Denne dysfunksjonen fører til opphopning av giftige proteinaggregater inne i muskelfibrene, noe som forårsaker betydelig cellulær stress og skade over tid. Denne prosessen utløser gradvis død av muskelcellene, som gradvis erstattes av fett og arrvev, noe som resulterer i den karakteristiske muskelsvakheten og uttørkingen. LGMDD1 er svært sjelden globalt, men har en høyere prevalens i Finland, hvor de første tilfellene ble beskrevet. Som en autosomalt dominant tilstand har en berørt person 50% sjanse for å overføre mutasjonen til hvert av barna sine.

Det karakteristiske trekket ved denne tilstanden er en langsom progressiv muskelsvakhet og atrofi som hovedsakelig påvirker musklene i de nedre ekstremitetene, spesielt soleus, adductor magnus, semimembranosus og biceps femoris. Symptomer vanligvis i tidlig voksen alder (mellom 25 og 50 år) og ofte i bekkenbeltet, noe som forårsaker vanskeligheter med å gå i trapper, reise seg fra en stol osv. Svakhet i skulderbeltet (skuldre) utvikler seg vanligvis senere. Et nøkkelaspekt er at i de fleste tilfeller påvirkes ikke hjerte- og pustemuskler signifikant. Pasienter med LGMD1D har en lett forhøyet kreatinkinase.

For tiden finnes det ingen kur for LGMDD1, så behandlingen er støttende og fokuserer på å opprettholde funksjonalitet, mobilitet og livskvalitet. Fysioterapi og forsiktig trening med lav intensitet (som svømming og tøying) er avgjørende for å bevare muskelstyrken og forhindre stivhet og leddkontrakturer. Regelmessig oppfølging hos en nevrolog anbefales for å overvåke progresjonen.