Bartter syndrom type 3 er en arvelig nyresykdom som skyldes bialleliske varianter i CLCNKB-genet. Dette genet koder for kloridkanalen ClC-Kb, som er nødvendig for reabsorpsjon av salt i distale segmenter av nefronet. Dysfunksjon av denne kanalen fører til renalt tap av klorid, natrium og vann, med hypokalemi, metabolsk alkalose og normalt eller lavt blodtrykk.
Bartter syndrom type 3
CLCNKB-genet gir instruksjoner for å produsere kloridkanalen ClC-Kb, som tilhører CLC-familien. Denne kanalen uttrykkes hovedsakelig i den tykke oppadstigende grenen av Henles sløyfe, den distale tubulus og andre nyresegmenter, der den letter den basolaterale utstrømningen av klorid fra tubulære celler til blodet. Denne prosessen er avgjørende for at nyrene skal kunne reabsorbere natriumklorid på riktig måte og opprettholde vann- og elektrolyttbalansen.
Når det finnes patogene varianter i CLCNKB, er ClC-Kb-kanalen dysfunksjonell eller fraværende. Dette resulterer i kronisk renalt salttap, aktivering av renin-angiotensin-aldosteron-systemet, hypokalemi, hypokloremia og metabolsk alkalose. Bartters syndrom type 3 er en av de hyppigste undertypene og viser stor klinisk heterogenitet: den kan manifestere seg som en neonatal eller klassisk form for Bartter, men også som en mildere fenotype som ligner Gitelmans syndrom, med hypomagnesemi og hypokalsiuri hos noen pasienter. Arvegangen er autosomal recessiv, noe som betyr at den rammede individet må arve en mutert genkopi fra hver av foreldrene. Den globale insidensen av Bartters syndrom er lav, estimert til omtrent 1 av 1 000 000 levendefødte, selv om det finnes tilbakevendende eller grunnlegger-varianter i enkelte populasjoner.
Symptomer
Debutålderen for Bartters syndrom type 3 er variabel, fra nyfødtperioden til sen barndom eller voksen alder. De vanligste symptomene inkluderer polyuri, polydipsi, tilbakevendende dehydrering, oppkast, muskelsvakhet, kramper og veksthemming hos spedbarn. Blodprøver viser vanligvis hypokalemi, metabolsk alkalose, forhøyede nivåer av renin og aldosteron, og normalt eller lavt blodtrykk. Noen pasienter presenterer et neonatal bilde med prematuritet eller polyhydramnion, mens andre har mildere og senere symptomer, med biokjemiske trekk som ligner Gitelmans syndrom.
Håndtering av sykdommer
Behandlingen fokuserer på å forhindre dehydrering og kontinuerlig korrigering av elektrolyttforstyrrelser. Behandlingen inkluderer vanligvis orale tilskudd av kalium og natrium, tilstrekkelig væskeinntak og, i noen tilfeller, magnesium. For å redusere nyretap av salt kan ikke-steroide antiinflammatoriske midler, som indometacin eller ibuprofen, brukes, alltid med overvåking av mulige gastrointestinale og renale effekter. Hos enkelte pasienter legges kaliumbesparende legemidler til, som spironolakton, eplerenon eller amilorid. Oppfølgingen bør inkludere periodiske kontroller av vekst, blodtrykk, elektrolytter, nyrefunksjon og komplikasjoner som nefrokalcinose eller kronisk nyresykdom. Familiær genetisk rådgivning anbefales.
Analyserte gener
Bibliografi
García-Castaño A, Gómez-Conde S, Gondra L, et al. Genotypisk variasjon hos pasienter med klinisk diagnose av Bartter syndrom type 3. Sci Rep. 2023 3. aug;13(1):12587.
Seys E, Andrini O, Keck M, et al. Klinisk og genetisk spekter av Bartter syndrom type 3. J Am Soc Nephrol. 2017 aug;28(8):2540-2552.
Han Y, Cheng H, Shao S, et al. Tretten nye CLCNKB-varianter og genotype/fenotype-assosiasjonsstudie hos 42 kinesiske pasienter med Bartter syndrom type 3. Endocrine. 2020 apr;68(1):192-202.
