Glykogenose type 1B

Kroppen lagrer sukker i form av glykogen, hovedsakelig i leveren og musklene, og syntese og nedbrytning av glykogen er avgjørende for å regulere blodsukkernivået. Glykogenlagringssykdommer (GSD) er en gruppe stoffskiftesykdommer som deles inn i ulike undertyper avhengig av hvilket enzym som er endret.

Glykogenose type 1 (GSD-1) påvirker enzymet glukose-6-fosfatase og deles inn i subtype 1A (vanligst), som involverer mutasjoner i G6PC1-genet som koder for glukose-6-fosfatase, og subtype 1B, som skyldes mutasjoner i SLC37A4-genet. SLC37A4-genet koder for en glukose-6-fosfatase-transportør. Patogene varianter i SLC37A4 gjør at glukose-6-fosfatase ikke kan transporteres til stedet der den virker, og påvirker dermed glykogenmetabolismen.

Forekomsten av GSD-1B er omtrent 1 tilfelle per 100 000 individer.

Det kliniske bildet ligner det ved glukose-6-fosfatasemangel glykogenose type 1A, men med tillegg av nøytropeni (lavt antall nøytrofile) og nøytrofil dysfunksjon, noe som fører til tilbakevendende infeksjoner.

Den manifesterer seg vanligvis i det første leveåret med hypoglykemi og hepatomegali (forstørret lever) på grunn av glykogenakkumulering. Hypoglykemier, som kan være mer eller mindre alvorlige, ledsages av melkesyreacidose og hyperlipemi, som inkluderer både forhøyede triglyserider og kolesterol.

Hyperurikemi, eller overskudd av urinsyre i blodet, er også vanlig som følge av økt purinmetabolisme og nyresvikt.

Glykogenose type 1 er forbundet med økt risiko for leveradenomer, som kan forekomme sammen med intrahepatiske blødninger og akutt anemi. I tillegg er det ved GSD-1B en økt predisposisjon for å utvikle enterokolitt og inflammatorisk tarmsykdom. Andre komplikasjoner ved GSD-1B omfatter nyreforstørrelse eller nefromegali, hypertensjon og dysfunksjon i nyretubuli.

Behandlingen av pasienter med GSD-1A og GSD-1B fokuserer på å kontrollere blodsukkernivået og forebygge metabolske forstyrrelser samt langtidskomplikasjoner. Til dette formålet finnes det spesialdietter, for eksempel maisstivelsesterapi og dietter rike på komplekse karbohydrater der frukt er begrenset. Hyppig mating anbefales også, og når det gjelder spedbarn og barn, kan kontinuerlig nasogastrisk sondeernæring brukes. Kosttilskudd brukes for å supplere mangler forårsaket av matrestriksjoner, for eksempel kalsium, vitamin D og multivitaminkomplekser med mineraler, jern og sink.

Betennelsesdempende legemidler og behandling med granulocyttkolonistimulerende faktor brukes for å lindre tarmbetennelse og redusere nøytropeni (i forbindelse med tilbakevendende infeksjoner). Legemidler brukes også for å kontrollere høyt blodtrykk og nedsatt nyrefunksjon.