Glykogenose type 6

Glykogenlagringssykdom type VI (GSD-VI), også kjent som Hers sykdom, er en arvelig og generelt mild metabolsk forstyrrelse, forårsaket av mutasjoner i genet PYGL. Mangel på leverglykogenfosforylaseenzymet hindrer riktig nedbrytning av glykogen i leveren, noe som fører til akkumulering (hepatomegali) og mild hypoglykemi under faste. Behandlingen er kostholdsbasert, og prognosen er utmerket, med bemerkelsesverdig bedring av symptomer med alderen.

Hers sykdom er en autosomal recessiv lidelse, noe som krever at en person arver to muterte kopier av genet PYGL, en fra hver forelder, for å utvikle sykdommen. Dette genet koder for enzymet leverglykogenfosforylase, som spiller en avgjørende rolle i glykogenolyse, prosessen med å bryte ned lagret glykogen i leveren for å frigjøre glukose til blodstrømmen og opprettholde stabile blodsukkernivåer, spesielt mellom måltidene.

Mutasjoner i PYGL reduserer eller eliminerer aktiviteten til dette enzymet. Som et resultat akkumuleres glykogen i leveren, noe som forårsaker forstørrelse av leveren, og kroppen kan ikke få tilgang til dette energireservoaret effektivt, noe som fører til hypoglykemi. Sykdommen regnes som en av de mildeste formene for hepatisk glykogenose.

Forekomsten anslås til å være omtrent 1 av 100 000 fødsler, men GGT-VI påvirker 1 av 1 000 mennesker i den mennonittiske befolkningen på grunn av varianten c.1620+1G>A.

Symptomene oppstår vanligvis i tidlig barndom og er overveiende milde. Det vanligste funnet og ofte det første som oppdages er en bemerkelsesverdig forstørrelse av magen på grunn av hepatomegali (forstørret lever). Barn kan oppleve ketonisk hypoglykemi etter langvarig faste (for eksempel om natten), som manifesterer seg med skjelvinger eller irritabilitet, økte levertransaminaser, hyperlipidemi og lave nivåer av prealbumin. Veksthemming er vanlig, suboptimal kontroll av metabolismen kan føre til lavere vekst, osteopeni og osteoporose. I motsetning til andre glykogenoser er nivåene av laktat og urinsyre i blodet vanligvis normale. Det er karakteristisk at symptomene forbedres betydelig etter puberteten.

Er en ernæringsmessig kontroll avgjørende, med mål om å forhindre hypoglykemi og sikre adekvat vekst. Dette oppnås gjennom hyppige måltider rike på komplekse karbohydrater, og ved å unngå forlengede fasteperioder. I noen tilfeller brukes rå maisstivelse som en kilde til langsomt frigjørende glukose. Med adekvat kostholdsbehandling er prognosen vanligvis gunstig, og de fleste voksne lever et fullstendig normalt og asymptomatisk liv.