Langt QT-syndrom type 14, 15 og 16

Lang QT-syndrom (LQTS) typer 14, 15 og 16 er en ekstremt sjelden og alvorlig arvelig hjertesykdom, forårsaket av mutasjoner i genene CALM1, CALM2 eller CALM3. Disse mutasjonene endrer funksjonen til kalmodulin, et protein som er viktig for regulering av kalsium i hjertecellene, noe som forårsaker potensielt dødelige ventrikkelarytmier fra en veldig ung alder.

Lang QT-syndrom (LQTS) er en forstyrrelse i hjertets elektriske system som kan forårsake raske og kaotiske arytmier (torsades de pointes), noe som fører til synkope, anfall eller plutselig død. Typer 14, 15 og 16 er spesielt alvorlige og svært tidlige former, kjent samlet som kalmodulinopatier. De forårsakes av mutasjoner i genene CALM1, CALM2 eller CALM3. Disse tre genene er nesten identiske og produserer det samme proteinet: kalmodulin. Kalmodulin er en fundamental kalsiumsensor i kroppen, som regulerer aktiviteten til flere mål, inkludert ionekanalene som kontrollerer hjertets aksjonspotensial. Mutasjoner i noen av disse genene endrer kalmodulins evne til å håndtere strømmen av kalsium-, natrium- og kaliumioner, og destabiliserer hjerterytmen alvorlig.

Disse formene for LQTS er eksepsjonelt sjeldne og utgjør en svært liten brøkdel av alle LQTS-tilfeller, med bare noen få titalls familier beskrevet i verdens medisinsk litteratur. Arveligheten er autosomalt dominant, noe som betyr at en enkelt kopi av det muterte genet er tilstrekkelig for å forårsake sykdommen. De fleste rapporterte tilfeller er de novo, det vil si at mutasjonen oppstår for første gang hos individet uten familiehistorikk. På grunn av sin ekstreme sjeldenhet er ingen disposisjon for spesifikke kjønn eller populasjoner identifisert.

Symptomene på kalmodulinopatier er bemerkelsesverdig alvorlige og manifesterer seg i en svært tidlig alder, ofte i nyfødtperioden eller i de første månedene av livet. Den mest dramatiske kliniske presentasjonen inkluderer tilbakevendende plutselige hjertestans, uforklarlige synkoper (besvimelser) og anfall forårsaket av oksygenmangel i hjernen under en arytmi. Elektrokardiogrammet (EKG) viser en svært uttalt forlengelse av QT-intervallet (vanligvis >600 ms), sammen med andre endringer som katekolaminerg polymorf ventrikulær takykardi (CPVT) eller idiopatisk ventrikkelflimmer.

Håndteringen er kompleks og krever en aggressiv tilnærming på grunn av den høye risikoen for plutselig død. Førstelinjebehandling inkluderer vanligvis betablokkere (som propranolol eller nadolol) i høye doser for å redusere hjerteresponsen på adrenalin. Ofte er dette ikke tilstrekkelig, og andre antiarytmiske legemidler som meksiletin eller flekainid legges til. De fleste pasienter krever implantering av en implaterbar automatisk defibrillator (ICD) for å behandle livstruende arytmier. I refraktære tilfeller kan venstre kardial sympatisk denervasjon vurderes.