Marfans syndrom er en arvelig bindevevssykdom forårsaket av patogene varianter i FBN1-genet. Det overføres med et autosomalt dominant mønster og påvirker hovedsakelig kardiovaskulære, okulære og skjelettsystemet. Endringen av fibrillin-1 kompromitterer strukturen til mikrofibriller og reguleringen av den ekstracellulære matrisen, noe som favoriserer manifestasjoner som utvidelse av aorta-roten, ektopia lentis og beinanomalier.
Marfans syndrom (FBN1-gen)
FBN1-genet koder for fibrilin-1, et glykoprotein som er avgjørende for dannelsen av ekstracellulære mikrofibriller. Disse strukturene gir bindevevet elastisitet og styrke og bidrar til organiseringen av elastiske fibre i blodårer, leddbånd, hud, lunger og andre vev. I tillegg bidrar fibrilin-1 til å regulere tilgjengeligheten av vekstfaktorer, spesielt TGF-β-signalveien, som er involvert i vekst og vevsreparasjon. Når FBN1 har patogene varianter, kan fibrilin-1 være unormal eller produseres i utilstrekkelig mengde. Som en konsekvens mister bindevevet stabilitet, og arterieveggene, spesielt aorta, blir mer utsatt for dilatasjon, aneurisme og disseksjon. Sykdommen arves autosomalt dominant; omtrent tre fjerdedeler av tilfellene er familiære, og resten skyldes nye varianter. Den estimerte prevalensen er rundt 1 av 5.000-10.000 personer, uten noen klar etnisk predileksjon. Den kliniske ekspressiviteten er variabel, selv blant medlemmer av samme familie.
Symptomer
Marfans syndrom kan manifestere seg fra barndommen til voksen alder. De vanligste trekkene inkluderer høy vekst, lange og tynne ekstremiteter, araknodaktyli, skoliose, leddhypermobilitet, brystkassedeformitet (ekskavatum eller carinatum) og ektopia lentis. Den mest relevante komplikasjonen på grunn av alvorlighetsgraden er progressiv dilatasjon av aorta-roten, som kan utvikle seg til aneurisme eller disseksjon. Klinisk diagnose støttes av de reviderte Ghent-kriteriene, sammen med kardiovaskulær, oftalmologisk, skjelett- og genetisk evaluering.
Håndtering av sykdommer
Håndteringen tar sikte på å forebygge kardiovaskulære komplikasjoner og krever tverrfaglig oppfølging. Periodisk overvåking av aorta ved hjelp av ekkokardiografi eller andre bildediagnostiske metoder, streng blodtrykkskontroll og bruk av betablokkere eller angiotensin II-reseptorblokkere, som losartan, når indisert, er avgjørende. Hvis aorta roten når risikoterskler eller vokser raskt, kan profylaktisk kirurgi anbefales. Det anbefales også å unngå kontaktsport eller intens isometrisk anstrengelse, og å utføre oftalmologisk og traumatologisk oppfølging i henhold til individuelle manifestasjoner.
Analyserte gener
Bibliografi
Du Q, Zhang D, Zhuang Y, et al. Den molekylære genetikken av Marfans syndrom. Int J Med Sci. 2021 mai 27;18(13):2752-2766.
Coelho SG, Almeida AG. Marfans syndrom revidert: Fra genetikk til klinikk. Rev Port Cardiol (Engelsk utg.). 2020 apr;39(4):215-226.
Zeigler SM, Sloan B, Jones JA. Patofysiologi og patogenese av Marfans syndrom. Adv Exp Med Biol. 2021;1348:185-206.
Spencer M. Marfans syndrom. Nursing. 2024 apr 1;54(4):19-25.
