Medfødt glykosyleringsforstyrrelse type 1a (PMM2-gen)

Medfødte glykosyleringsforstyrrelser er medfødte metabolismefeil som kjennetegnes av defekt aktivitet i enzymer som er involvert i glykosyleringsprosesser (modifisering av proteiner og andre makromolekyler ved tilsetning og prosessering av oligosakkarid-sidekjeder). Den vanligste av disse er medfødt glykosyleringsforstyrrelse type 1a, som skyldes en mangel på enzymet fosfomannomutase 2 og nedarves autosomalt recessivt.

Det anslås at denne lidelsen forekommer i den generelle befolkningen med en frekvens på mellom 1 tilfelle per 50 000-100 000 individer.

Det skilles mellom tre grupper basert på kliniske kjennetegn og alvorlighetsgrad av symptomene: infantile, seninfantile og voksne former. Den infantile formen er den alvorligste og utvikler seg etter fødselen, med aksial hypotoni, hyporefleksi, skjeling og utviklingsforsinkelse. Symptomene kan være svært alvorlige, og det finnes tilfeller med alvorlige nevrologiske skader der pasientene ikke overlever mer enn ett år. Lillehjernehypoplasi, hepatomegali og retinitis pigmentosa kan forekomme.

I den sene infantile formen (debut mellom 3-10 år) forekommer hypotoni, ataksi, forsinket motorisk og språklig utvikling, kramper, retinitis pigmentosa og skjelettabnormaliteter.

Når symptomene utvikler seg i voksen alder, er de vanligvis mindre alvorlige, og perifer nevropati og retinitis pigmentosa forekommer. Det er også observert skjelettforstyrrelser og for tidlig aldring, utviklingsforstyrrelser i kjønnskjertlene som hypogonadisme og økt risiko for dyp venetrombose.

Behandlingen av pasienter med medfødt glykosyleringsforstyrrelse er symptomatisk. I den alvorlige infantile formen inkluderer den omsorg for å sikre kaloriinntak (bruk av nasogastrisk sonde eller gastrostomisonde). Standard behandling for krampeanfall. Oppfølging av et tverrfaglig team bestående av hematologer, immunologer, nefrologer, øyeleger, fysioterapeuter og logopeder er nødvendig.