Molybdenkofaktormangel (MoCD) type A er en svært sjelden autosomal recessiv arvelig metabolsk lidelse, som vanligvis debuterer neonatalt. Den forårsakes av bialleliske varianter i MOCS1, som blokkerer det første trinnet i syntesen av molybdenkofaktoren. Som en konsekvens svikter flere kofaktoriavhengige enzymer, spesielt sulfittoksidaseenzymet, med akkumulering av giftige metabolitter og alvorlig nevrologisk skade.
Molybden-kofaktor-mangel type A
MOCS1-genet koder for proteiner som er nødvendige for å danne de første forløperne til molybdenkofaktoren, cPMP. Denne kofaktoren er et uunnværlig hjelpemolekyl for aktiviteten til enzymer som sulfittoksidase, xanttinoksidoreduktase og aldehydoksidase. Uten funksjonell Moco kan disse enzymene ikke fullføre sentrale avgiftnings- og metabolisme-reaksjoner.
MoCD type A-mangel oppstår når patogene varianter i MOCS1 hindrer produksjonen av cPMP. Hovedkonsekvensen er tap av sulfittoksidaseaktivitet, med opphopning av sulfitt, S-sulfocysteïn og andre nevrotoksiske forbindelser. Denne toksisiteten påvirker sentralnervesystemet spesielt og forklarer kramper, encefalopati og tidlig nevrologisk forverring. Sykdommen arves autosomalt recessivt, slik at en affisert person må arve to muterte kopier av genet, en fra hver forelder. Det er en ultralav tilstand, med en estimert forekomst nær 1 per 100.000-200.000 levendefødte, sannsynligvis underdiagnostisert på grunn av alvorlighetsgraden og innledende likhet med hypoksisk-iskemisk encefalopati.
Symptomer
Begynnelsen skjer vanligvis de første dagene av livet. Nyfødte kan ha spisevansker, skrikende gråt, aksial hypotonus, økt muskeltonus i ekstremitetene, behandlingsresistente anfall og progressiv encefalopati. Tilstanden kan forveksles med hypoksi eller perinatal asfyksi. Uten tidlig behandling utvikler hjerneskaden seg raskt og kan føre til alvorlig utviklingshemming, ervervet mikrosefali, synsforstyrrelser og død i tidlig barndom. Prognosen avhenger i stor grad av hvor raskt spesifikk behandling igangsettes.
Håndtering av sykdommer
Behandlingen må startes umiddelbart ved klinisk eller biokjemisk mistanke. For MoCD-type A-mangel finnes det en spesifikk behandling med fosdenopterin (Nulibry), en erstatning for cPMP som gjør det mulig å fortsette syntesen av kofaktoren molybden; dens nytte er størst når den gis svært tidlig, før nerveskaden blir irreversibel. I tillegg kreves det kontroll av anfall, ernærings- og pustestøtte når nødvendig, nevrologisk og metabolsk oppfølging, og individualiserte tiltak for å redusere belastningen av svovelforbindelser.
Analyserte gener
Bibliografi
Kumar A, Dejanovic B, Hetsch F, et al. S-sulfocysteindelen/NMDA-reseptor-avhengig signalering ligger til grunn for nevrodegenerasjon ved molybdenkofaktormangel. J Clin Invest. 2017 des 1;127(12):4365-4378.
Misko AL, Liang Y, Kohl JB, et al. Kartlegging av det fenotypiske spekteret av sulfittoksidase- og molybdenkofaktormangel. Neurol Genet. 2020 jul 14;6(4):e486.
Stence NV, Coughlin CR 2nd, Fenton LZ, et al. Karakteristisk mønster av begrenset diffusjon hos et nyfødt barn med molybdenkofaktormangel. Pediatr Radiol. 2013 jul;43(7):882-5.
Macaya A, Brunso L, Fernández-Castillo N, et al. Molybdenkofaktormangel som presenterer som neonatal hyperekpleksi: en klinisk, biokjemisk og genetisk studie. Neuropediatrics. 2005 des;36(6):389-94.
