Molybden kofaktor (MoCo) mangeltilstand type B er en svært sjelden og vanligvis alvorlig, autosomal recessiv arvelig metabolsk forstyrrelse, forårsaket av bialleliske varianter i MOCS2-genet. Denne defekten hindrer et essensielt trinn i syntesen av Moco, nødvendig for funksjonen til enzymer som sulfittoksidase, noe som fører til akkumulering av giftige svovelmetabolitter og tidlig nevrologisk skade.
Molybden-kofaktor-mangel type B
MOCS2-genet gir instruksjoner for å danne molybdopterin-syntase, et enzym som deltar i et mellomtrinn i biosyntesen av molybdencofaktor (MoCo). Denne kofaktoren må binde seg til flere kritiske enzymer for at de skal fungere, inkludert sulfittoksidase, xantinoksydoreduktase og aldehydoksidase.
Når MOCS2 har patogene varianter, blir syntesen av Moco ikke fullført korrekt. Selv om den molekylære defekten oppstår i et senere stadium enn den som er rammet ved MoCo-mangel type A, er det kliniske resultatet likt: en samtidig funksjonell svikt av MoCo-avhengige enzymer. Den mest alvorlige konsekvensen er tap av aktiviteten til sulfittoksidase, som forhindrer konvertering av giftig sulfitt til sulfat og fremmer akkumulering av sulfitter, S-sulfocysteín og andre nevrotoksiske metabolitter. Dette kan forårsake neonatal encefalopati, vanskelig kontrollerbare anfall og progressiv nevrodegenerasjon. Sykdommen arves autosomalt recessivt, og dens nøyaktige frekvens er ukjent; samlet sett regnes MoCo-mangler som ultrarare tilstander.
Symptomer
Den klassiske formen pleier å begynne i de første dagene eller ukene av livet. Nyfødte kan se normale ut ved fødselen og deretter utvikle irritabilitet, problemer med å spise, markert hypotoni, alvorlig encefalopati og refraktære anfall. Hjerneskader kan utvikle seg raskt og noen ganger ligne et bilde av perinatal hypoksi eller asfyksi. Uten umiddelbar støttende intervensjon er prognosen vanligvis svært ugunstig. Atypiske eller mildere former, vanligvis relatert til en viss restaktivitet, er beskrevet.
Håndtering av sykdommer
Håndteringen av MoCo-mangel type B er primært støttende og symptomatisk, med fokus på å kontrollere anfall, sikre ernæring og behandle nevrologiske og respiratoriske komplikasjoner. Det finnes ingen godkjent, spesifikk kurativ farmakologisk behandling for type B. I motsetning til type A forårsaket av MOCS1, korrigerer ikke fosdenopterin/cPMP-terapi defekten i MOCS2, fordi forstyrrelsen ligger i et senere trinn av banen. I noen tilfeller har proteiner eller svovelholdige aminosyrerestriksjoner blitt brukt for å forsøke å redusere sulfittproduksjonen, selv om deres kliniske nytte er begrenset.
Analyserte gener
Bibliografi
Kumar A, Dejanovic B, Hetsch F, et al. S-sulfocysteinsignalisering/NMDA-reseptoravhengig signalering ligger til grunn for nevrodegenerasjon ved molybdenkofaktormangel. J Clin Invest. 2017 des 1;127(12):4365-4378.
Misko AL, Liang Y, Kohl JB, et al. Avgrensning av det fenotypiske spekteret av sulfittoksidase- og molybdenkofaktormangel. Neurol Genet. 2020 jul 14;6(4):e486.
Stence NV, Coughlin CR 2nd, Fenton LZ, et al. Distinkt mønster av begrenset diffusjon hos et nyfødt barn med molybdenkofaktormangel. Pediatr Radiol. 2013 jul;43(7):882-5.
Macaya A, Brunso L, Fernández-Castillo N, et al. Molybdenkofaktormangel som presenterer som neonatal hyperekpleksi: en klinisk, biokjemisk og genetisk studie. Neuropediatrics. 2005 des;36(6):389-94.
