Multippel endokrin neoplasi 4

Multippel endokrin neoplasi type 4 (MEN4) er et ekstremt sjeldent arvelig kreftsyndrom forårsaket av patogene varianter i tumor-suppressorgenet CDKN1B, noe som fører til økt risiko for å utvikle svulster i ulike endokrine kjertler. Dens kliniske presentasjon ligner svært mye på den for MEN1-syndromet, det vanligste.

Multippel endokrin neoplasi type 4 (MEN4) er en sjelden arvelig lidelse som disponerer individer for å utvikle svulster i sine endokrine kjertler. Tilstanden er forårsaket av patogene varianter (mutasjoner) i CDKN1B-genet. Dette genet gir instruksjoner for produksjon av et protein kalt p27Kip1 (vanligvis kjent som p27), som fungerer som en tumorsuppressor. p27-proteinet spiller en avgjørende rolle i reguleringen av celle syklus, og forhindrer at celler vokser og deler seg for raskt eller ukontrollert.

Når en mutasjon oppstår i en kopi av CDKN1B-genet, blir produksjonen eller funksjonen til p27-proteinet påvirket. Dette tapet av kontroll over celledeling øker risikoen for svulstdannelse i hormonproduserende kjertler betydelig. MEN4 arves med et autosomalt dominant mønster, noe som betyr at bare én mutert kopi av genet er nødvendig for å øke risikoen. På grunn av sin ekstreme sjeldenhet, med bare et lite antall familier rapportert over hele verden, er den nøyaktige forekomsten ukjent.

De kliniske egenskapene til MEN4 overlapper i stor grad med de av MEN1-syndrom, selv om de skiller seg i klinisk alvorlighetsgrad og alder for symptomdebut. De vanligste manifestasjonene er paratyreoideatumorer (som fører til primær hyperparatyreoidisme), hypofyseadenomer og nevroendokrine svulster i mage-tarm-pancreas-kanalen. Sjeldnere kan individer utvikle andre svulster som adrenale neoplasier, papillær thyroideakarsinom og nyrecellekreft. Alderen for debut er variabel, men forekommer generelt i voksen alder. Den gjennomsnittlige alderen for debut av den første endokrine svulsten er estimert til 43,5 år.

Håndtering av NEM4 fokuserer på proaktiv overvåking for tidlig oppdagelse og behandling av tilknyttede svulster. Dette innebærer livslang, regelmessig oppfølging, som inkluderer biokjemiske tester (f.eks. blodprøver for kalsium, parathyreoideahormon og prolaktin) og periodiske bildestudier (f.eks. MR eller CT-skanning). Behandlingen er ikke rettet mot selve den genetiske varianten, men tilpasses den spesifikke typen, størrelsen og plasseringen av svulsten som blir funnet, og innebærer oftest kirurgisk fjerning, medisinering eller, av og til, strålebehandling.