Ornitintranskarbamylasemangel

Ornithintranskarbamylasemangel er den vanligste ureasyklusforstyrrelsen, X-bundet arvelighet, forårsaket av varianter i OTC-genet. Denne tilstanden påvirker eliminering av ammoniakk, et nevrotoksisk stoff, noe som fører til episoder med hyperammonemi.

Ornitintranskarbamylasemangel (OTCD) er en medfødt metabolisme-feil som påvirker urinsyresyklusen, kroppens viktigste biokjemiske vei for å omdanne giftig ammoniakk, et biprodukt av proteinmetabolismen, til urin for utskillelse. Sykdommen er forårsaket av varianter i OTC-genet, som koder for nøkkelenzymet ornitintranskarbamylase. Siden det er en X-bundet lidelse, påvirker den menn og kvinner forskjellig. Forekomsten i Europa er 1-9 /100 000 innbyggere.

Menn som arver det defekte OTC-genet, presenterer vanligvis den mest alvorlige formen for sykdommen, siden de bare har én kopi av X-kromosomet. Kvinner, som har to X-kromosomer, er typisk bærere; imidlertid, på grunn av tilfeldig inaktivering av X-kromosomet (lyonisering), kan de ha en svært variabel sykdomsuttrykk, fra å være helt asymptomatiske til å ha alvorlige symptomer med sen debut. Opphopning av ammoniakk i blodet (hyperamonemi) er spesielt giftig for hjernen og er årsaken til alle komplikasjoner.

Sykdommen har to hovedpresentasjonsformer. Den tidlig-debuterende nyfødtformen, som påvirker gutter, manifesterer seg i de første levedagene med avvisning av mat, oppkast, progressiv sløvhet, hypotoni og anfall, og utvikler seg raskt til et hyperammonemisk koma som må behandles umiddelbart. Den sent-debuterende formen kan oppstå når som helst fra barndommen til voksen alder, både hos gutter med restenzymaktivitet og hos symptomatiske kvinnelige bærere. Symptomene er episke, ofte utløst av sykdom eller høyt proteininntak, og inkluderer oppkast, migrene, forvirring, ataksi, sløvhet og atferdsendringer.

Håndteringen fokuserer på å forebygge og behandle hyperammonemiakriser. En akutt episode er en medisinsk nødsituasjon som krever umiddelbar sykehusinnleggelse for å senke ammoniakknivåene. Dette oppnås ved å stoppe proteininntaket, administrere intravenøs væske med høyt kaloriinnhold (glukose og lipider) og bruke ammoniakkbindende medisiner (som natriumbenzoat og natriumfenylbutyrat). I alvorlige tilfeller kan dialyse være nødvendig.

Langvarig behandling er livsvarig og baserer seg på en svært streng, proteinfattig diett, tilskudd av essensielle aminosyrer og kronisk medisinering med ammoniakkbindere. Levertransplantasjon er den eneste helbredende behandlingen, da den gjenoppretter ureasyklusfunksjonen.

Hos pasienter med ureasyklusforstyrrelser som ornitintranskarbamylasemangel er bruk av valproinsyre kontraindisert.