Katekolaminerg polymorf ventrikkeltakykardi (TRDN-gen)

Katekolaminerg polymorf ventrikkeltakykardi (CPVT) er en arvelig hjertenskanalopat i hvilken mutasjoner i genet TRDN forårsaker unormal kalsiumhåndtering i hjertecellene. Denne tilstanden, med autosomal recessiv arv, forårsaker alvorlige ventrikkelarytmier under fysisk eller emosjonell stress, noe som medfører en høy risiko for synkope og plutselig død.

TVPC er en hjerterytmeforstyrrelse som manifesterer seg hos individer med et strukturelt normalt hjerte. Mutasjoner i TRDN-genet, som koder for proteinet triadín, er en av dens genetiske årsaker. Triadín er avgjørende for å stabilisere kalsiumfrigjøringskomplekset i sarkoplasmatisk retikulum i hjerteceller. Når begge kopier av TRDN-genet er mutert (arvelig autosomalt recessiv), blir dette komplekset ustabilt, noe som fører til kalsium-"lekkasjer" under stimulering av katekolaminer (som adrenalin). Denne ukontrollerte frigjøringen av kalsium genererer elektrisk ustabilitet som utløser de farlige ventrikulære arytmiene som definerer sykdommen.

Den globale forekomsten av TVPC er estimert til 1 av 10 000 personer, og er en viktig årsak til plutselig død hos unge. Formen assosiert med TRDN-genet er betydelig sjeldnere enn den som er forårsaket av RYR2-genet (den vanligste og med dominant arv). Sykdommen påvirker alle populasjoner, uten forskjell på etnisitet eller kjønn. Siden hjertet virker normalt på vanlige undersøkelser som ekkokardiogram, og hvile-EKG vanligvis er normalt, kan risikoen forbli uoppdaget. Derfor er genetisk testing et avgjørende verktøy for å bekrefte diagnosen, veilede behandlingen og undersøke familiemedlemmer i risiko.

Symptomene utløses karakteristisk av fysisk aktivitet eller akutt emosjonell stress og oppstår vanligvis i barndommen eller ungdomsårene (mellom 7 og 12 år). De vanligste manifestasjonene inkluderer synkope (bevissthetstap) og intens svimmelhet. Noen ganger kan oksygenmangel til hjernen under en arytmi forårsake krampeanfall, noe som kan føre til en feilaktig diagnose av epilepsi. Tragisk nok kan den første manifestasjonen av sykdommen være et plutselig hjertestans.

Behandlingens grunnpilar er forebygging av arytmier. Dette inkluderer streng restriksjon av konkurranseidrett og intens fysisk trening. Førstelinje farmakologisk behandling er betablokkere (helst uspesifikke som nadolol) i maksimal tolerert dose. Flekainid legges ofte til hvis betablokkere ikke er tilstrekkelig. Hos høyrisikopasienter – de som har overlevd hjertestans eller som fortsatt opplever synkope – anbefales implantering av en implanterbar automatisert defibrillator (ICD) for å behandle potensielt livstruende arytmier.