Sandhoffs sykdom er en autosomalt recessiv lysosomal lagringssykdom som tilhører gruppen GM2-gangliosidoser. Den forårsakes av bialleliske varianter i HEXB-genet, som fører til en kombinert mangel på beta-heksosaminidase A og B. Som en konsekvens akkumuleres GM2-gangliosider og andre glykolipider, hovedsakelig i nervesystemet, noe som forårsaker progressiv nevrodegenerasjon.
Sandhoff-sykdom
HEXB-genet gir instruksjoner for produksjon av beta-underenheten av enzymene beta-heksosaminidase A og beta-heksosaminidase B. Heksosaminidase A består av en alfa- og en beta-underenhet, mens heksosaminidase B inneholder to beta-underenheter. Begge er involvert i lysosomal nedbrytning av GM2-gangliosider og andre glykokonjugater, molekyler som er spesielt rikelige i nerveceller.
Patogene varianter i HEXB reduserer eller eliminerer funksjonen til beta-underenheten, noe som markant reduserer aktiviteten til begge heksosaminidaser. Denne blokkeringen forhindrer normal nedbrytning av GM2-gangliosider og bidrar til deres progressive akkumulering inne i lysosomene, spesielt i nevroner. Sykdommen danner et klinisk spektrum som inkluderer akutte infantile, juvenile og sent begynnende former; alvorlighetsgraden er vanligvis relatert til gjenværende enzymaktivitet. Den arves med et autosomalt recessivt mønster: en berørt person må arve to patogene varianter, én fra hver forelder. Den generelle prevalensen er svært lav, selv om høyere frekvenser er beskrevet i noen populasjoner med grunnleggende varianter, som kreolske samfunn i Nord-Argentina, Metis-grupper i Saskatchewan eller det maronittiske samfunnet på Kypros.
Symptomer
Den klassiske infantile formen vanligvis før 6 måneders alder. Etter en tilsynelatende normal initial utvikling, oppstår progressiv svakhet, forsinkelse eller tap av motoriske ferdigheter, hypotoni, overdreven skvettenhet, anfall og nevrologisk forverring. En kirsebærrød flekk i makula, progressiv makrocefali og, ofte, hepatosplenomegali kan også observeres. Juvenile former senere, med regresjon av utvikling, gangvansker, dysartri, dysfagi og kramper. Sen debutformer kan manifestere seg i ungdomsårene eller voksen alder med svakhet, ataksi, dysartri, nevropati, bevegelsesforstyrrelser og, i noen tilfeller, kognitive eller psykiatriske forstyrrelser.
Håndtering av sykdommer
For øyeblikket finnes det ingen godkjent kurativ behandling som stopper nevrodegenerasjonen ved Sandhoffs sykdom. Behandlingen er symptomatisk og støttende, rettet mot å opprettholde ernæring og hydrering, redusere aspirasjonsrisikoen, kontrollere anfall og behandle respiratoriske, motoriske og ernæringsmessige komplikasjoner. Ved juvenile og sent debuterende former er fysioterapi, ergoterapi, logopedi og hjelpemidler for mobilitet eller kommunikasjon viktige. Oppfølgingen bør være tverrfaglig og periodisk. Når familiære varianter er identifisert, kan genetisk veiledning, bærerundersøkelse og reproduksjonsalternativer som prenatale eller preimplantasjonsdiagnostikk tilbys.
Analyserte gener
Bibliografi
Grunseich C, Schindler AB, Chen KL, et al. Perifer nevropati i en familie med Sandhoffs sykdom og SH3TC2-mangel. J Neurol. 2015;262(4):1066-8.
Kleiman FE, de Kremer RD, de Ramirez AO, et al. Sandhoffs sykdom i Argentina: høy frekvens av en splice-site-mutasjon i HEXB-genet og korrelasjon mellom enzym- og DNA-baserte tester for heterozygotdeteksjon. Hum Genet. 1994 sep;94(3):279-82.
Tim-Aroon T, Wichajarn K, Katanyuwong K, et al. Infantil debut av Sandhoffs sykdom: klinisk manifestasjon og en ny, vanlig mutasjon hos thailandske pasienter. BMC Pediatr. 2021 7. jan;21(1):22.
Delnooz CC, Lefeber DJ, Langemeijer SM, et al. Nye tilfeller av Sandhoffs sykdom med debut i voksen alder, med en cerebellar eller nedre motornevrone-fenotype. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2010 sep;81(9):968-72.
