Spastisk paraplegi (ATL1-genet)

Mutasjoner i genet ATL1 er den nest vanligste årsaken til arvelig spastisk paraparese, en tilstand som er preget av gradvis stivhet og svakhet i nedre ekstremiteter. Denne tilstanden skyldes degenerasjon av lange nervefibre.

ATL1-genet gir instruksjoner for å produsere et protein kalt atlastin-1, som er avgjørende for å forme det indre celle nettverket kjent som endoplasmatisk retikulum, spesielt innenfor de lange aksonene til motornevroner. Korrekt funksjon av atlastin-1 er essensielt for transport av materialer langs disse nervecellene. Mutasjoner i ATL1-genet forårsaker spastisk paraplegi type 3A (SPG3A), en vanlig form for autosomal dominant arvelig spastisk paraplegi (HSP), og utgjør omtrent 10% av tilfellene.

Mutasjoner i ATL1 forstyrrer dette transportsystemet, noe som fører til progressiv degenerasjon av de lengste nervefibrene i ryggmargen, en prosess som ofte beskrives som "dying-back" nevropati. Denne skaden påvirker nervesignaler til benmusklene, noe som resulterer i spastisitet. SPG3A påvirker individer over hele verden, med en estimert prevalens for alle HSP mellom 1 og 10 av 100 000 personer.

SPG3A debuterer vanligvis i tidlig barndom, ofte før 10 års alder, med en langsom progresjon. Hovedsymptomene er spastisitet (muskelstivhet) og svakhet i underekstremitetene, noe som fører til gangvansker, hyppige fall og unormal gange. I de fleste tilfeller er det en "ren" form for H-SPG uten komplikasjoner, med symptomer begrenset til underkroppen. I motsetning til andre former for arvelig spastisk paraparese, er det sjeldnere at berørte individer opplever urininkontinens og redusert vibrasjonssans.

For øyeblikket finnes det ingen kur for SPG3A; håndteringen fokuserer på å lindre symptomer og forbedre livskvaliteten. En tverrfaglig tilnærming som inkluderer fysioterapi og ergoterapi, essensielt for å opprettholde mobilitet, strekke spastiske muskler og forhindre kontrakturer. Medisiner som baklofen og tizanidin brukes for å redusere spastisitet. Bruken av hjelpemidler som ortoser eller krykker er relativt sjelden.