Spastisk paraplegi (gen SPAST)

Mutasjoner i SPAST-genet er den vanligste årsaken til arvelig spastisk paralyse, en tilstand preget av progressiv stivhet og svakhet i bena. Denne tilstanden er et resultat av degenerasjon av de lange nervefibrene i ryggmargen og rammer individer i alle befolkningsgrupper globalt.

SPAST-genet inneholder instruksjonene for å produsere et protein kalt espastin. Dette proteinet er avgjørende for helsen og vedlikeholdet av nerveceller (nevroner), spesielt for å regulere deres indre skjelett, kjent som mikrotubuli. Mikrotubuli er involvert i transporten av livsviktige materialer langs hele lengden av nervefibre eller aksoner. Patogene varianter (mutasjoner) i SPAST-genet forstyrrer funksjonen til espastin, noe som forstyrrer dette transportsystemet.

Denne forstyrrelsen påvirker spesielt de lengste motornevronene i kroppen, som strekker seg fra hjernen, nedover ryggmargen og kontrollerer musklene i bena. Over tid degenererer disse nervefibrene, noe som fører til symptomene på spastisk paralyse. Denne spesifikke formen, forårsaket av varianter i SPAST, er kjent som spastisk paraplegi type 4 (SPG4). Forekomsten av alle former for arvelig spastisk paralyse estimeres til å være mellom 1 og 10 tilfeller per 100 000 personer. Varianter i SPAST er den hyppigste årsaken, og utgjør omtrent 40 % av de autosomalt dominante tilfellene.

Det viktigste kliniske kjennetegnet ved SPG4 er en sakte progressiv spastisitet (stivhet) og svakhet i underekstremitetene, noe som ofte resulterer i en stiv, "saksaktig" gange og gangvansker. Andre vanlige tegn inkluderer hyperaktive reflekser (hyperrefleksi) i beina og urgeinkontinens. Debut alder er svært variabel, og spenner fra tidlig barndom til sen voksen alder, selv om det er beskrevet flere tilfeller før 10 års alder eller mellom 30 og 50 år.

For tiden finnes det ingen kur for arvelig spastisk paralyse. Behandlingen fokuserer derfor på å håndtere symptomer og opprettholde mobilitet så lenge som mulig. En tverrfaglig tilnærming som inkluderer fysioterapi er avgjørende for å strekke spastiske muskler og opprettholde styrke og bevegelsesutslag. Medisiner som baklofen, tizanidin eller botulinumtoksininjeksjoner kan brukes for å redusere muskelstivhet. Etter hvert som tilstanden utvikler seg, kan hjelpemidler som ankel-fot-ortoser, stokker eller rullestoler være nødvendig.