Spastisk paralyse og Pelizaeus-Merzbacher syndrom (PLP1-gen)

Patogene varianter i genet PLP1, lokalisert på X-kromosomet, endrer myelindannelsen i sentralnervesystemet. Dette forårsaker et spekter av nevrologiske lidelser som inkluderer en rekke fenotyper, fra Pelizaeus-Merzbacher-sykdom til Spastisk Paraplegi type 2. Siden det er en X-bundet tilstand, rammer det primært menn og kjennetegnes av progressiv motorisk og, noen ganger, kognitiv dysfunksjon.

Genet PLP1 inneholder instruksjonene for å produsere proteinet proteolipid 1, den mest tallrike komponenten i myelin skjedet i sentralnervesystemet. Myelin er en fet substans som isolerer nervefibrene, noe som muliggjør rask overføring av nerveimpulser. Patogene varianter i PLP1 endrer dette proteinet, noe som fører til demyelinisering, det vil si tap av myelin. Dette forårsaker et spekter av X-bundne nevrologiske lidelser.

Dette spekteret strekker seg fra den alvorlige formen, Pelizaeus-Merzbacher sykdom (PMD), til den mildeste, Spastisk Paraplegi type 2 (SPG2). PMD rammer omtrent 1 av 400 000 individer, spesielt menn. Siden genet er på X-kromosomet, rammer disse tilstandene hovedsakelig menn, mens bærer kvinner vanligvis er asymptomatiske eller viser milde symptomer i voksen alder. Alvorlighetsgraden av sykdommen avhenger direkte av typen genetisk endring i PLP1 genet.

Symptomene varierer avhengig av alvorlighetsgraden. Den klassiske formen for Pelizaeus-Merzbacher-sykdommen oppstår vanligvis i det første leveåret med nystagmus (ufrivillige øyebevegelser), hypotoni (lav muskeltonus) og forsinket motorisk utvikling, som utvikler seg til spastisitet og ataksi. Spastisk paraplegi type 2, som er mildere, manifesterer seg i sen barndom eller voksen alder med progressiv svakhet og stivhet i bena, vanligvis uten betydelig kognitiv svikt. I tilfelle av spastisk paraplegi er forventet forventet levealder normal.

For tiden finnes det ingen kur, og håndtering av PLP1-relaterte lidelser krever et tverrfaglig team som inkluderer spesialister innen nevrologi, ortopedi, fysioterapi og gastroenterologi. Behandlingen fokuserer på symptomer og kan omfatte antiepileptika for anfall og en helhetlig håndtering av spastisitet med fysioterapi, medisiner (baklofen, diazepam) og kirurgi for kontrakturer. Spesialisert utdanning og hjelpemidler for kommunikasjon er svært nyttig for pasientene.