X-bundet adrenoleukodystrofi

Adrenoleukodystrofi er en peroxisomal lidelse som primært påvirker nervesystemet og binyrene. Den forårsakes av mutasjoner i ABCD1-genet, som fører til akkumulering av svært langkjedede fettsyrer. Forekomsten anslås til 1 av 17 000 fødsler.

Adrenoleukodystrofi (ALD) omfatter en gruppe genetiske lidelser som primært påvirker nervesystemet og binyrene. Innenfor denne gruppen er den vanligste og mest kjente formen X-bundet adrenoleukodystrofi (X-ALD). Denne sykdommen forårsakes av patogene varianter i ABCD1-genet som produserer ALDP-proteinet (ATP-binding cassette sub-family D member 1). ALDP er et transportprotein som spiller en avgjørende rolle i å transportere svært langkjedede fettsyrer (VLCFA) inn i peroxisomene.

Peroksisomer er celleorganeller som fungerer som "resirkuleringssentre", og som er ansvarlige for å bryte ned og behandle ulike stoffer, inkludert VLCFA. Når det er mutasjoner i ABCD1-genet, blir ALDP-proteinet ikke produsert korrekt eller fungerer ikke som det skal. Dette fører til at VLCFA ikke kan transporteres og metaboliseres effektivt, noe som resulterer i akkumulering i ulike vev i kroppen. Denne akkumuleringen er spesielt skadelig i hjernen, ryggmargen og binyrene

På grunn av sitt kjønnsbundne recessive arvemønster, rammer ALD menn hardest. Kvinner som er bærere av en kopi av det muterte ABCD1-genet er vanligvis asymptomatiske. Derimot utvikler menn med en endret kopi av ABCD1-genet sykdommen.

X-ALD presenterer seg hovedsakelig med tre kliniske former: primær isolert binyrebarksvikt (PAI), adrenomyelonevropati (AMN) og en progressiv cerebral form (cALD).

• PAI er svært vanlig hos gutter med X-ALD, og rammer rundt 80 % av symptomatiske mannlige pasienter. Selv om det vanligvis forutser forekomsten av nevrologiske symptomer, kan det i noen tilfeller være det eneste symptom som er til stede.

• AMN er den vanligste av de tre kliniske presentasjonene, og manifesterer seg som langsom progressiv spastisk paraparesis og sensorisk ataksi som vanligvis vises mellom 20 og 50 års alder. Noen kvinnelige bærere kan også utvikle mildere AMN, med en senere debut og langsommere progresjon enn hos menn med AMN.

• Den progressive inflammatoriske cerebrale formen med demyelinisering av hvit substans, med mer alvorlige symptomer, opptrer vanligvis mellom 4 og 10 års alder.

Håndteringen av X-ALD har som mål å bremse sykdomsprogresjonen og kontrollere symptomene. For infantil cerebral X-ALD kan hematopoetisk stamcelletransplantasjon og genterapi for ALD bidra til å bremse progresjonen av demyelinisering hvis det utføres tidlig, før betydelig nevrologisk skade har oppstått. Binyrebarksvikt behandles med hormonbehandling (kortikosteroider). Bruken av Løperens olje, en blanding av umettede fettsyrer, i kombinasjon med et fettredusert kosthold, brukes i visse tilfeller, under medisinsk tilsyn og med MR-overvåking, for å bidra til å normalisere VLCFA-nivåene, men effekten er begrenset når det brukes etter sykdommens debut. Symptomatisk behandling inkluderer fysioterapi, ergoterapi og medisiner mot spastisitet, smerte og anfall. Regelmessig overvåking av nevrologisk funksjon og binyrebarkstatus er avgjørende.