Test av DNA-opprinnelse

Den genetiske profilen til askenasiske jøder forteller historien om et diaspora-samfunn som ble dannet i Sentral- og Øst-Europa, men hvis dypeste røtter ligger i de gamle folkene i Levanten fra jernalderen. Deres genetiske profil reflekterer denne doble arven: et forfedreopphav fra Midtøsten, delt med andre jødiske befolkninger, som blandet seg med de lokale europeiske befolkningene der deres tidlige samfunn etablerte seg. En viktig hendelse i deres historie var en alvorlig befolknings-"flaskehals" i middelalderen, hvor en gruppe på så lite som noen få hundre grunnleggere ga opphav til mesteparten av den nåværende askenasiske befolkningen.

Sardinia er en øy som ligger sentralt i Middelhavet, og representerer et direkte genetisk vindu til det forhistoriske Europa. Sardinere anses av genetikere som den nåværende befolkningen som står nærmest de første neolittiske bøndene som ekspanderte over Europa fra Anatolia for rundt 8000 år siden. Grunnen til deres unikhet ligger i deres relative isolasjon; i motsetning til det kontinentale Europa mottok øya Sardinia minimal genetisk påvirkning fra de massive steppemigrasjonene i bronsealderen som transformerte resten av kontinentet. Denne dype genetiske kontinuiteten fra neolittisk tid muliggjorde blomstringen av den gåtefulle nuragiske sivilisasjonen, som bygde tusenvis av steintårn. Senere var øya ikke fullstendig isolert: senere kolonister som fønikere og romere, og senere de maritime maktene Pisa og Kongedømmet Aragon, etterlot seg sitt eget genetiske fotavtrykk, men på en mer subtil måte og hovedsakelig i kystregionene. Derfor forteller sardinsk genetikk en direkte forbindelse til folkene som introduserte jordbruket i Europa, beriket av senere lag av middelhavshistorie.

Denne opprinnelsen går dypt inn i hjertet av Amazonas, og knytter seg til den dype historien til urfolkene som har bebodd denne enorme og mangfoldige regionen i årtusener. Folk som Karitiana og Suruí, fra tupí-språkstammen i Brasil, har en historie med relativ isolasjon som har gjort deres DNA til en viktig vitenskapelig referanse for å forstå den eldgamle historien til de første bosetterne i Sør-Amerika. Den genetiske profilen de representerer er en hjørnestein for å identifisere arven til de mange folkene som tilpasset seg og ekspanderte i Amazonas-bassenget. Selv om hvert Amazonas-folk har en unik identitet, deler de alle en dyp forfedreforbindelse som skiller dem ut som en av hovedgrenene i slektstreet til de innfødte amerikanerne.

Spredt over den nordlige delen av det amerikanske kontinentet lever det innfødte Pima-folket. Dette er en etnisk gruppe som i dag teller noen få hundre mennesker av ren pima-genetikk. Den første regionen som ble bebodd av primafolket var det vestlige Canada, og derfra ekspanderte de til å okkupere store deler av kontinentet. Genetisk sett er det bevist at pimaene nedstammer fra de tidligste innbyggerne i Amerika, som kom fra Øst-Asia.

Regionen Melanesia forteller den fascinerende historien om møtet mellom to av de største menneskelige ekspansjonene i Oseania: de første innbyggerne i istiden og de senere austronesiske navigatørene. Det eldste genetiske substratet på disse øyene ble etablert av etterkommerne av de første menneskene som koloniserte det gamle kontinentet Sahul for over 50 000 år siden, bærere av en unik papuansk arv. For omtrent 3500 år siden ankom en ny bølge av austronesisktalende migranter, assosiert med den arkeologiske Lapita-kulturen, til Melanesia fra vest, og brakte med seg ny teknologi. Den genetiske profilen til moderne melanesiere er et direkte resultat av blandingen mellom disse nykommerne og de eksisterende papuanske befolkningene, og skaper en gradient av herkomst som er unik for hver øygruppe og som forteller historien om befolkningsutviklingen i hele Stillehavet.

I motsetning til mer isolerte jeger-samler-slektslinjer, gjenspeiler befolkningene i Øst-Afrika at dette territoriet har vært et tusenårig møtepunkt mellom folk fra Afrika og Eurasia. Deres mest distinkte genetiske trekk er en dyp sammensmelting, som skjedde for tusenvis av år siden, mellom afrikanske urfolk og en betydelig migrasjon av bønder som vendte tilbake til Afrika fra Midtøsten, en hendelse som dypt preget befolkningene i Afrikas Horn, som etiopiere og somaliere. Over dette unike substratet ble andre store afrikanske migrasjoner lagt: utvidelsen av nilosaharisktalende gjetere fra Nildalen, forfedre til folk som masaier, og ankomsten av bønder fra bantu-ekspansjonen fra vest. Derfor representerer denne forfedreprofilen et unikt billedvev, vevd med trådene fra en eldgammel afro-eurasisk blanding og den påfølgende dynamikken til de store folkefamiliene i Afrika, og skaper et mangfold som skiller den fra andre regioner på kontinentet.

Maghreb-regionen i Nord-Afrika har sin opprinnelse dypt forankret i imazighen-folkene (berbere), regionens urbefolkning siden forhistorisk tid. Den første store hendelsen som formet deres genetiske profil var ankomsten av neolittiske bønder fra Midtøsten, hvis etterkommere også befolket Sør-Europa, og etablerte en gammel genetisk forbindelse over Middelhavet. Senere introduserte den arabiske ekspansjonen på 700-tallet en ny og avgjørende genetisk og kulturell komponent fra den arabiske halvøy, som smeltet sammen med lokalbefolkningen. Derfor er den genetiske profilen assosiert med Maghreb-regionen en rik mosaikk, med en urfolks imazighen-base transformert av disse store migrasjonene og beriket av årtusener med handel over Middelhavet og Sahara.

Regionen Senegambia i Vest-Afrika var vuggen til store imperier som blomstret lenge før kontakten med Europa. Opphavet til befolkningene i denne regionen er dypt knyttet til mandetalende folk, som mandinkaene, som var arkitektene bak innflytelsesrike stater, inkludert det enorme og velstående Mali-imperiet i middelalderen. Den genetiske profilen til denne regionen ble smidd på et tusenårig grunnlag av vestafrikanske bønder, hvis vellykkede tilpasning og sosiale organisering tillot utviklingen av disse komplekse samfunnene.

Afrika an goxwiŋtini gbɔŋ, tiŋgbani ni din be Nigeria mini Ghana zuŋu ŋɔ, nimaani n-nyɛla tiŋgbani shɛŋa din daŋ gbuni din mali gbɛɣu pam ni laɣinsi ni gbana bee zaɣa gbana nyɛvuli shɛŋa din nyɛ Afrika tiŋgbani ŋɔ, kamani Yoruba mini Esan nima. Di gɔŋ mi n-zaŋ chaŋ gbɛɣu gbaŋlanima ni tiŋsi gbana din daa kuli ŋɔ, kamani Oyo tiŋgbani ni Benin gbɛɣu, ni Ife, zaɣa gbana mini nyɛvuli din du pam, di gbɔŋ mini zaɣa gbana mi di ŋmani beni. Tiŋgbani ŋɔ gbana ni nyɛviya maa yina mi ni Afrika an goxwiŋtini gbɔŋ ni pukpariba, ban daa kuli pam ni bɛ ninliha ni gbɛɣu n-zaŋ chaŋ gbɛɣu gbaŋlanima tuma ni. Bɛ gbaŋlanituma maa mi yiɣisi Afrika yaɣili ŋɔ zuŋu, ni ninvuɣu shɛba ban yina dini, n-yiɣisi gɔɣɔŋ zuŋu.

Westafrikanske kysten, i området som i dag omfatter Sierra Leone og Liberia, finner vi et område med skog og savanne som har vært hjemsted for mandetalende folk i århundrer. Denne regionens herkomst er sterkt knyttet til mende-folket og deres slektninger, hvis forfedre migrerte til denne kystregionen fra innlandet, og brakte med seg sine rike jordbruks- og sosialtradisjoner. Den genetiske profilen til denne befolkningen ble smidd fra sammensmeltingen av disse mandémigrantene med de eldre, urfolkene i skogregionen, i en historie innrammet av domestiseringen av afrikansk ris.

Mellom Sør- og Sørøst-Asia ligger en region som omfatter Bengal, Bangladesh og det nordøstlige India, og som har vært en forbindelsesbro for gamle migrasjoner. Det eldste genetiske substratet i dette området ble etablert av austroasiatisktalende folk, ansett som noen av de første bøndene i regionen. Over dette grunnlaget ble det lagt to store migrasjonsstrømmer: ekspansjonen av indoarisktalende folk fra vest, som dannet kjernen i det bengalske folket, og migrasjonene av tibeto-burmanske folk fra nord og øst, som befolket åsene i det nordøstlige India. Derfor representerer denne genetiske profilen et kontinuum som unikt blander sørasiatisk og østasiatisk herkomst, noe som gjenspeiler regionens historie som et tusenårig møtepunkt.

Sentral-Asia er et område med et stort antall etniske grupper, hovedsakelig fordelt på fem land: Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Opprinnelsen til denne befolkningen kan spores tilbake til de indo-iranske og tyrkiske ekspansjonene som fant sted for flere hundre år siden. Som et resultat av dette deler dagens sentralasiater en høy grad av genetisk likhet med folkeslagene i Vest-Asia.

Nordvest-India, i den historiske regionen Gujarat, var et senter for Indusdalens sivilisasjon og en inngangsport for senere migrasjoner. Den genetiske profilen til dette folket er resultatet av den grunnleggende blandingen av to store forfedregrupper: de innfødte innbyggerne på subkontinentet, relatert til byggmesterne av Indusdalen, og de indo-iranske talende pastoralistene som ankom fra de sentralasiatiske steppene i bronsealderen. Andelen av disse to opphavene varierer mellom samfunn, men steppe-komponenten er ofte fremtredende i grupper som brahminer. I tillegg til denne doble arven kommer arven fra årtusener med maritim handel langs kysten av Arabiahavet, som ytterligere beriket det genetiske og kulturelle billedvevet i denne regionen.

Sør-India og Sri Lanka er en region som huser noen av de eldste og mest kontinuerlige genetiske slektslinjene i hele Eurasia. Hovedstamkomponenten deres kommer direkte fra de tidligste moderne menneskene som ankom det indiske subkontinent for titusenvis av år siden, også kjent som sørasiatiske jegere og samlere. Denne slektslinjen dannet grunnlaget for de dravidisktalende befolkningene som har dominert regionen i årtusener. I motsetning til Nord-India var den genetiske effekten av senere indoariske migrasjoner fra den sentralasiatiske steppen betydelig mindre her, noe som bidro til å bevare denne forfedreprofilen bedre.

Opprinnelsen til befolkningene i det japanske øyriket forteller en historie om sammensmeltingen mellom et gammelt folk av jegere og sankere og en senere bølge av bønder fra det asiatiske kontinentet. Det eldste genetiske grunnlaget ble etablert av jōmon-folket, de opprinnelige innbyggerne på øyene i årtusener, hvis genetiske arv er best bevart i ainu-folket i Nord-Japan. For rundt 3000 år siden introduserte ankomsten av yayoi-folket fra den koreanske halvøya risdyrking og en ny og dominerende genetisk komponent fra Øst-Asia, som blandet seg dypt med jōmon-befolkningen. Flertallet av dagens japanere (yamato-folket) er resultatet av denne gamle integrasjonen.

Koréahalvøya fortel soga om samansmeltinga av gamle jaktar- og samlarfolk med ei bølgje av migrantjordbrukarar. Det djupaste genetiske substratet stammar frå ættelinjer frå det nordaustlege Asia, i slekt med folka i Amur-elva sitt nedslagsfelt, som blei overlagra av innverknaden frå dei tidlege hirsebøndene i Liao-elva-regionen. Blandinga av desse to gruppene i bronsealderen var den viktigaste hendinga i danninga av det koreanske folket. Seinare førte ei historie med relativ geografisk isolasjon til låg blanding med andre folkeslag, noko som har gjort den koreanske genetiske profilen i dag til ein av dei mest homogene i Asia.

Beduinfolkene, nomadiske gjetere hvis forfedres hjem er de enorme ørkenene på Den arabiske halvøy og i Midtøsten, forteller en historie som strekker seg tusenvis av år tilbake før islamsk tid. Genetisk sett er beduinene av eksepsjonell interesse, da de anses å være de mest direkte moderne representantene for de gamle arabiske gjeterne og jeger-samlerne. Det var disse ørkenstammene som på 600-tallet førte det arabiske språket og kulturen ut av halvøya, og spredte sin genetiske komponent over Nord-Afrika og Levanten. Selv om alle beduingrupper deler denne dype arabiske roten, har deres brede distribusjon skapt et mangfold blant dem, med noen grupper som viser slektskap med nabobefolkninger.

Drusararnir eru eitt einstakt trúarlegt samfélag ættað frá Mið-Austurlöndum, þar sem þeir settust að á 11. öld frá grein af ísmailískum íslam. Stuttu eftir stofnun sína lokaði samfélagið trú sinni fyrir nýjum trúskiptingum og kom á ströngum venjum um innbyrðis hjónabönd; þessi ákvörðun, sem haldið hefur verið uppi í næstum þúsund ár, hefur gert þá að einum af sérkennilegustu "erfðafræðilega einangruðum" hópum í heiminum. Fyrir vikið er erfðafræðilegt snið þeirra óvenjulegur gluggi inn í íbúa Mið-Austurlanda á miðöldum, sem sýnir ótrúlega einsleitni meðal drusasamfélaga í mismunandi löndum á svæðinu, eins og Sýrlandi eða Líbanon. Þess vegna segir þessi arfleifð sögu um einstaka samheldni, þar sem varðveisla einstakrar menningarlegrar og trúarlegrar sjálfsmyndar hefur farið saman við varðveislu einstakrar erfðafræðilegrar ættar.