DNA test opprinnelse

Den genetiske profilen til askenasiske jøder forteller historien om et diaspora-samfunn som ble dannet i Sentral- og Øst-Europa, men hvis dypeste røtter ligger i de gamle folkene i Levanten fra jernalderen. Deres genetiske profil reflekterer denne doble arven: et forfedreopphav fra Midtøsten, delt med andre jødiske befolkninger, som blandet seg med de lokale europeiske befolkningene der deres tidlige samfunn etablerte seg. En viktig hendelse i deres historie var en alvorlig befolknings-"flaskehals" i middelalderen, hvor en gruppe på så lite som noen få hundre grunnleggere ga opphav til mesteparten av den nåværende askenasiske befolkningen.

Sardinia er en øy som ligger sentralt i Middelhavet, og representerer et direkte genetisk vindu til det forhistoriske Europa. Sardinere anses av genetikere som den nåværende befolkningen som står nærmest de første neolittiske bøndene som ekspanderte over Europa fra Anatolia for rundt 8000 år siden. Grunnen til deres unikhet ligger i deres relative isolasjon; i motsetning til det kontinentale Europa mottok øya Sardinia minimal genetisk påvirkning fra de massive steppemigrasjonene i bronsealderen som transformerte resten av kontinentet. Denne dype genetiske kontinuiteten fra neolittisk tid muliggjorde blomstringen av den gåtefulle nuragiske sivilisasjonen, som bygde tusenvis av steintårn. Senere var øya ikke fullstendig isolert: senere kolonister som fønikere og romere, og senere de maritime maktene Pisa og Kongedømmet Aragon, etterlot seg sitt eget genetiske fotavtrykk, men på en mer subtil måte og hovedsakelig i kystregionene. Derfor forteller sardinsk genetikk en direkte forbindelse til folkene som introduserte jordbruket i Europa, beriket av senere lag av middelhavshistorie.

Denne opprinnelsen går dypt inn i hjertet av Amazonas, og knytter seg til den dype historien til urfolkene som har bebodd denne enorme og mangfoldige regionen i årtusener. Folk som Karitiana og Suruí, fra tupí-språkstammen i Brasil, har en historie med relativ isolasjon som har gjort deres DNA til en viktig vitenskapelig referanse for å forstå den eldgamle historien til de første bosetterne i Sør-Amerika. Den genetiske profilen de representerer er en hjørnestein for å identifisere arven til de mange folkene som tilpasset seg og ekspanderte i Amazonas-bassenget. Selv om hvert Amazonas-folk har en unik identitet, deler de alle en dyp forfedreforbindelse som skiller dem ut som en av hovedgrenene i slektstreet til de innfødte amerikanerne.

Spredt over den nordlige delen av det amerikanske kontinentet lever det innfødte Pima-folket. Dette er en etnisk gruppe som i dag teller noen få hundre mennesker av ren pima-genetikk. Den første regionen som ble bebodd av primafolket var det vestlige Canada, og derfra ekspanderte de til å okkupere store deler av kontinentet. Genetisk sett er det bevist at pimaene nedstammer fra de tidligste innbyggerne i Amerika, som kom fra Øst-Asia.

Regionen Melanesia forteller den fascinerende historien om møtet mellom to av de største menneskelige ekspansjonene i Oseania: de første innbyggerne i istiden og de senere austronesiske navigatørene. Det eldste genetiske substratet på disse øyene ble etablert av etterkommerne av de første menneskene som koloniserte det gamle kontinentet Sahul for over 50 000 år siden, bærere av en unik papuansk arv. For omtrent 3500 år siden ankom en ny bølge av austronesisktalende migranter, assosiert med den arkeologiske Lapita-kulturen, til Melanesia fra vest, og brakte med seg ny teknologi. Den genetiske profilen til moderne melanesiere er et direkte resultat av blandingen mellom disse nykommerne og de eksisterende papuanske befolkningene, og skaper en gradient av herkomst som er unik for hver øygruppe og som forteller historien om befolkningsutviklingen i hele Stillehavet.

I motsetning til mer isolerte jeger-samler-linjer, reflekterer befolkningene i Øst-Afrika at dette territoriet har vært et tusenårig møtepunkt mellom folk fra Afrika og Eurasia. Deres mest distinkte genetiske trekk er en dyp sammensmelting, som skjedde for tusenvis av år siden, mellom afrikanske urfolk og en betydelig migrasjon av bønder som returnerte til Afrika fra Midtøsten, en hendelse som markerte befolkningene på Afrikas Horn, som etiopiere og somaliere, dypt. Over dette unike grunnlaget ble det lagt andre store afrikanske migrasjoner: ekspansjonen av nilo-saharisktalende pastoralister fra Nildalen, forfedre til folk som masaier, og ankomsten av bønder fra Bantu-ekspansjonen fra vest. Derfor representerer denne stamprofilen en unik billedvev, vevd med trådene fra en gammel afro-eurasisk blanding og den påfølgende dynamikken i de store folkegruppene i Afrika, og skaper et mangfold som skiller det fra andre regioner på kontinentet.

Maghreb-regionen i Nord-Afrika har sin opprinnelse dypt forankret i imazighen-folkene (berberne), de opprinnelige innbyggerne i regionen siden forhistorisk tid. Den første store hendelsen som formet deres genetiske profil, var ankomsten av neolittiske bønder fra Midtøsten, hvis etterkommere også befolket Sør-Europa, og etablerte en gammel genetisk forbindelse over Middelhavet. Senere introduserte den arabiske ekspansjonen på 700-tallet en ny og avgjørende genetisk og kulturell komponent fra den arabiske halvøya, som smeltet sammen med lokalbefolkningen. Derfor er den genetiske profilen knyttet til Maghreb-regionen en rik mosaikk, med en urfolks imazighen-base transformert av disse store migrasjonene og beriket av årtusener med handel over Middelhavet og Sahara.

Senegambia-regionen i Vest-Afrika var vuggen til store imperier som blomstret lenge før kontakt med Europa. Opphavet til befolkningen i denne regionen er dypt knyttet til mandé-talende folk, som mandinkaene, som var arkitektene bak innflytelsesrike stater, inkludert det store og velstående Mali-riket i middelalderen. Den genetiske profilen til denne regionen ble smidd på et tusenårig grunnlag av vestafrikanske bønder, hvis vellykkede tilpasning og sosiale organisering tillot utviklingen av disse komplekse samfunnene.

I hjertet av Vest-Afrika, var regionen som i dag omfatter Nigeria og Ghana, vuggen for noen av kontinentets mest sofistikerte urbane og kunstneriske samfunn, som Yoruba- og Esan-folkene. Den er dypt knyttet til de store kongedømmene og bystatene som blomstret her, som Oyo-imperiet og Kongeriket Benin, og til det åndelige og kunstneriske senteret Ife, berømt for sin uforlignelige bronsekunst. Den genetiske profilen til denne regionen ble smidd på et gammelt grunnlag av vestafrikanske bønder, hvis velstand og tette befolkning muliggjorde fremveksten av disse avanserte politiske strukturene. Deres dype kulturelle innflytelse spredte seg over hele regionen og, gjennom diasporaen, over hele verden.

Westafrikanske kysten, i området som i dag omfatter Sierra Leone og Liberia, finner vi et område med skog og savanne som har vært hjemsted for mandetalende folk i århundrer. Denne regionens herkomst er sterkt knyttet til mende-folket og deres slektninger, hvis forfedre migrerte til denne kystregionen fra innlandet, og brakte med seg sine rike jordbruks- og sosialtradisjoner. Den genetiske profilen til denne befolkningen ble smidd fra sammensmeltingen av disse mandémigrantene med de eldre, urfolkene i skogregionen, i en historie innrammet av domestiseringen av afrikansk ris.

Mellom Sør- og Sørøst-Asia ligger en region som omfatter Bengal, Bangladesh og det nordøstlige India, og som har vært en broforbindelse for gamle migrasjoner. Det eldste genetiske substratet i dette området ble etablert av austroasiatisktalende folk, ansett som blant de første bøndene i regionen. På dette grunnlaget ble det lagt to store migrasjonsstrømmer: ekspansjonen av indoarisktalende folk fra vest, som dannet kjernen i det bengalske folket, og migrasjonene av tibeto-burmanske folk fra nord og øst, som befolket åsene i det nordøstlige India. Derfor representerer denne genetiske profilen en kontinuitet som unikt blander avstamning fra Sør-Asia med Øst-Asia, noe som gjenspeiler regionens historie som et tusenårig møtepunkt.

Sentral-Asia er et område med et stort antall etniske grupper, hovedsakelig fordelt på fem land: Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Opprinnelsen til denne befolkningen kan spores tilbake til de indo-iranske og tyrkiske ekspansjonene som fant sted for flere hundre år siden. Som et resultat av dette deler dagens sentralasiater en høy grad av genetisk likhet med folkeslagene i Vest-Asia.

Nordvest-India, i den historiske regionen Gujarat, var et senter for Indusdalens sivilisasjon og en inngangsport for senere migrasjoner. Den genetiske profilen til dette folket er resultatet av den grunnleggende blandingen av to store forfedregrupper: de innfødte innbyggerne på subkontinentet, relatert til byggmesterne av Indusdalen, og de indo-iranske talende pastoralistene som ankom fra de sentralasiatiske steppene i bronsealderen. Andelen av disse to opphavene varierer mellom samfunn, men steppe-komponenten er ofte fremtredende i grupper som brahminer. I tillegg til denne doble arven kommer arven fra årtusener med maritim handel langs kysten av Arabiahavet, som ytterligere beriket det genetiske og kulturelle billedvevet i denne regionen.

Sør-India og Sri Lanka er en region som huser noen av de eldste og mest kontinuerlige genetiske slektslinjene i hele Eurasia. Hovedstamkomponenten deres kommer direkte fra de tidligste moderne menneskene som ankom det indiske subkontinent for titusenvis av år siden, også kjent som sørasiatiske jegere og samlere. Denne slektslinjen dannet grunnlaget for de dravidisktalende befolkningene som har dominert regionen i årtusener. I motsetning til Nord-India var den genetiske effekten av senere indoariske migrasjoner fra den sentralasiatiske steppen betydelig mindre her, noe som bidro til å bevare denne forfedreprofilen bedre.

Opprinnelsen til befolkningene i det japanske øyriket forteller en historie om sammensmeltingen mellom et gammelt folk av jegere og sankere og en senere bølge av bønder fra det asiatiske kontinentet. Det eldste genetiske grunnlaget ble etablert av jōmon-folket, de opprinnelige innbyggerne på øyene i årtusener, hvis genetiske arv er best bevart i ainu-folket i Nord-Japan. For rundt 3000 år siden introduserte ankomsten av yayoi-folket fra den koreanske halvøya risdyrking og en ny og dominerende genetisk komponent fra Øst-Asia, som blandet seg dypt med jōmon-befolkningen. Flertallet av dagens japanere (yamato-folket) er resultatet av denne gamle integrasjonen.

Koreahalvøya forteller historien om sammensmeltingen av gamle jeger- og samlerfolk med en bølge av migrerende bønder. Det dypeste genetiske substratet kommer fra slektslinjer fra Nordøst-Asia, beslektet med folkene i Amur-elvens nedbørfelt, som ble overlagret av innflytelsen fra de første hirsebøndene fra Liao-elvens region. Blandingen av disse to gruppene i bronsealderen var den viktigste hendelsen i dannelsen av det koreanske folket. Deretter resulterte en historie med relativ geografisk isolasjon i lav blanding med andre populasjoner, noe som har gjort den koreanske genetiske profilen til en av de mest homogene i Asia i dag.

Beduinfolket, nomadiske gjetere hvis forfedrehjem er de store ørkenene på Den arabiske halvøy og Midtøsten, forteller en historie som strekker seg tusenvis av år før islamsk tid. Genetisk sett er beduinene av eksepsjonell interesse, da de anses som de mest direkte moderne representantene for de gamle gjeterne og jeger-samlerne i Arabia. Det var disse ørkenstammene som på 600-tallet brakte det arabiske språket og kulturen ut av halvøya, og spredte sin genetiske komponent over Nord-Afrika og Levanten. Selv om alle beduingrupper deler denne dype arabiske roten, har deres brede distribusjon skapt et mangfold blant dem, med noen grupper som viser affinitet med naboland.

Druserne utgjør et unikt etno-religiøst samfunn med opprinnelse i Levanten, hvor de etablerte seg på 1000-tallet fra en gren av ismailittisk islam. Kort tid etter grunnleggelsen stengte samfunnet sin tro for nye konvertitter og etablerte en streng praksis med endogami; denne beslutningen, opprettholdt i nesten tusen år, har gjort dem til en av verdens mest distinkte "genetiske isolater". Som et resultat er deres genetiske profil et ekstraordinært vindu inn i befolkningene i Levanten fra middelalderen, og viser en bemerkelsesverdig homogenitet mellom druser-samfunnene i forskjellige land i området, som Syria eller Libanon. Derfor forteller denne arven en historie om eksepsjonell samhørighet, der bevaringen av en unik kulturell og religiøs identitet har gått hånd i hånd med bevaringen av en unik genetisk slektslinje.