Glioblastom

Glioblastom (GBM) er den vanligste og mest ondartede av svulstene i sentralnervesystemet. Den har sitt utspring i gliacellene, som er ansvarlige for å støtte cellene i nervesystemet. Den vokser raskt og kan oppstå i alle aldre, selv om den er mer vanlig hos voksne. På grunn av sin malignitet er de svulster med dårlig prognose. Forekomsten er svært lav, og overstiger ikke 2-3 tilfeller per 100 000 innbyggere.

De eksakte årsakene til glioblastom er ukjente. Det kan utvikle seg fra et diffust astrocytom eller et anaplastisk astrocytom (sekundære glioblastomer), men i de fleste tilfeller oppstår det de novo, uten tegn på tidligere neoplasi.

For øyeblikket er ioniserende stråling den eneste utvetydige risikofaktoren som er identifisert for glia- og hjernehinnesvulster. Studier tyder på at skallebestråling, selv ved lave doser, kan øke risikoen for gliasvulster, med en latenstid på opptil 20 år etter eksponering.

Andre faktorer kan også bidra til sykdomsutviklingen:

• Genetiske sykdommer som disponerer for tumordannelse, som nevrofibromatose type 1 og type 2, Lynch syndrom, Turcot syndrom og Li-Fraumeni syndrom.
• Selv om den kan utvikle seg når som helst, er den mest vanlig etter 45-årsalderen.
• Kjønn, og er litt vanligere hos menn enn hos kvinner.

Fordi glioblastomer kan vokse raskt, er de vanligste symptomene vanligvis forårsaket av økt trykk i hjernen. Disse symptomene kan omfatte hodepine, kvalme, oppkast og døsighet. I tillegg kan det oppstå kramper, progressiv kognitiv dysfunksjon, personlighetsforandringer, atferdsendringer og hukommelsestap.

Avhengig av hvor svulsten er lokalisert, kan pasientene utvikle en rekke symptomer som svakhet i den ene siden av kroppen, hukommelsestap og/eller talevansker og synsforandringer.

Det finnes ikke noe totalforebyggende tiltak for utvikling av glioblastomer, men i noen tilfeller kan det å unngå modifiserbare risikofaktorer bidra til å redusere risikoen. For øyeblikket er eksponering for ioniserende stråling den eneste identifiserte risikofaktoren som er klart forbundet med utvikling av disse svulstene.

Eksponering for denne typen stråling kan skje på ulike måter:

• Intern eksponering: oppstår når radionukliden inhaleres, svelges eller injiseres.
• Ekstern eksponering: skjer når det radioaktive materialet er til stede i miljøet.

De som er mest utsatt for denne typen stråling, er astronauter (fra kosmisk stråling), medisinsk røntgenpersonell, forskere og personell i radioaktive anlegg. I tillegg kan man bli utsatt for ytterligere eksponering ved hver røntgen- og nukleærmedisinske undersøkelse.