Gliom

Gliom er en alvorlig type svulst som utvikler seg i sentralnervesystemet. Den har sitt utspring i gliaceller, som er ansvarlige for å støtte nevronene og hjelpe dem med å opprettholde riktig funksjon. De kan påvirke hjernens funksjon og kan være livstruende, selv om deres egenskaper og tilnærming avhenger av typen gliom og lokaliseringen. De er sjeldne og rammer 6 av 100 000 personer.

Som for de fleste hjernesvulster er den eksakte årsaken til utviklingen av gliomer ukjent, selv om det antas at de skyldes et samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. I tillegg har man identifisert risikofaktorer som kan bidra til utvikling av gliomer:

• Diagnosen gliom er vanligst etter fylte 45 år, selv om den kan oppstå i alle aldre. Visse typer gliomer, som ependymomer, er vanligere hos barn og unge voksne.
• Eksponering for ioniserende stråling. Dette er den viktigste risikofaktoren for utvikling av gliomer. Personer som utsettes for denne typen stråling (røntgenstråler, strålebehandling mot kreft, stråling fra atombomber osv.) har høyere risiko for å få denne typen svulst.
• Syndromer som øker predisponeringen for å utvikle svulster, for eksempel Lynch syndrom eller Li-Fraumeni syndrom.

Symptomene på gliom varierer avhengig av svulstens lokalisering og type, men de vanligste er som følger:

• Hodepine.
• Kvalme eller oppkast.
• Forvirring eller nedsatt hjernefunksjon.
• Hukommelsestap.
• Personlighetsendringer.
• balanseproblemer
• krampeanfall
• sløret tale
• problemer med synet

Symptomene kan forverres eller endre seg etter hvert som svulsten vokser og komprimerer ulike deler av hjernen, noe som øker hevelsen og trykket i hodeskallen. Hvis svulsten utvikler seg i ryggmargen, kan den forårsake smerter, svakhet og nummenhet i ekstremitetene.

Det finnes ikke noe totalforebyggende tiltak for utvikling av gliomer, men i noen tilfeller kan det å unngå modifiserbare risikofaktorer bidra til å redusere risikoen. For øyeblikket er eksponering for ioniserende stråling den eneste identifiserte risikofaktoren som er klart forbundet med utvikling av disse svulstene.

Eksponering for denne typen stråling kan skje på ulike måter:

• Intern eksponering: oppstår når radionukliden inhaleres, svelges eller injiseres.
• Ekstern eksponering: skjer når det radioaktive materialet er til stede i miljøet.

De som er mest utsatt for denne typen stråling, er astronauter (fra kosmisk stråling), medisinsk røntgenpersonell, forskere og personell i radioaktive anlegg. I tillegg kan man bli utsatt for ytterligere eksponering ved hver røntgen- og nukleærmedisinske undersøkelse.