Hashimotos tyreoiditt

Hashimotos tyreoiditt, også kjent som kronisk lymfocytær tyreoiditt, er en autoimmun sykdom som påvirker skjoldbruskkjertelen. Denne patologien kjennetegnes av en økning i skjoldbruskkjertelvolumet, infiltrasjon av lymfocytter i skjoldbruskkjertelens parenkym og produksjon av antistoffer mot skjoldbruskkjertelen, noe som til slutt kan føre til en reduksjon i produksjonen av skjoldbruskkjertelhormoner (hypotyreose).

Hashimotos tyreoiditt, oppkalt etter den japanske legen Haraku Hashimoto som først beskrev sykdommen i 1912, er en av de vanligste årsakene til hypotyreose på verdensbasis, med en forekomst på 0,3-1,5 tilfeller per 1 000 personer. Det er flere faktorer, i tillegg til genetikk, som kan påvirke risikoen for å utvikle hypotyreose:

• Kjønn, det er 4-10 ganger vanligere hos kvinner enn hos menn.
• Alder, forekomsten av sykdommen øker med alderen, og den diagnostiseres vanligvis mellom 30-50 års alder. Selv om den også kan oppstå i barne- og ungdomsårene.
• Miljøfaktorer, eksponering for mikrobiologiske stoffer og nivåene av jod, selen og vitamin D kan i større eller mindre grad påvirke sykdomsutbruddet hos personer med en genetisk sårbarhet for patologien.

Hashimotos tyreoiditt utvikler seg vanligvis langsomt over flere år og kan føre til struma (forstørrelse av skjoldbruskkjertelen) som kan gi symptomer forbundet med kompresjon av de anatomiske strukturene i nakken, som dysfoni (stemmeforandring), kortpustethet og svelgevansker. Aktiviteten i skjoldbruskkjertelen endres etter hvert som sykdommen utvikler seg, noe som reduserer nivåene av skjoldbruskkjertelhormoner og kan gi symptomer forbundet med hypotyreose, som f.eks:

• Tretthet, muskel- og leddsmerter
• vektøkning
• tørr hud, håravfall og sprø negler
• Oppsvulmet ansikt
• forstoppelse
• Følsomhet overfor kulde
• Muskel- og leddsmerter
• Hårtap og sprø negler
• Depresjon
• Hukommelses- og konsentrasjonsproblemer
• Kraftig eller uregelmessig menstruasjon eller fertilitetsproblemer hos kvinner
• Langsom hjerterytme

Det finnes ingen kjent måte å forebygge sykdommen på.

Når sykdommen først er oppdaget, kan overvåking av skjoldbruskkjertelhormonnivåene, et riktig kosthold (med fokus på jodinnholdet), regelmessig mosjon og å unngå stress bidra til å lindre noen av symptomene. Tilskudd av vitamin D og selen undersøkes for å bedre symptomene, men det finnes ingen spesifikke retningslinjer.