Kronisk lymfatisk leukemi

Det er en av de vanligste hematologiske malignitetene, og kjennetegnes av ukontrollert proliferasjon av B-lymfocytter. Det er den vanligste undertypen av leukemi hos voksne i vestlige land, med en gjennomsnittlig forekomst på 12 tilfeller per 100 000 individer per år, som øker eksponentielt med alderen og har en svært variabel prognose.

De eksakte årsakene til at prosessen med ukontrollert proliferasjon av B-lymfocytter settes i gang, er ikke kjent. Studier har identifisert kromosomforandringer som er viktige for utviklingen av KLL, men det er ennå ikke klart hvilke gener som er involvert, eller nøyaktig hvordan de fører til leukemi. Man har også sett at DNA-forandringene som er forbundet med KLL, har en tendens til å oppstå gjennom hele livet, i stedet for å gå i arv fra foreldrene (nedarves). Følgende faktorer er imidlertid beskrevet som faktorer som kan øke risikoen for KLL:

• Sykdommen rammer hovedsakelig eldre voksne, vanligvis fra 60-årsalderen og oppover.
• Den er litt vanligere hos menn enn hos kvinner.
• Personer av kaukasisk herkomst har større sannsynlighet for å utvikle kronisk lymfatisk leukemi enn personer av annen herkomst, for eksempel asiater.
• Eksponering for kjemikalier som herbicider (agent orange) og insektmidler eller plantevernmidler har blitt knyttet til økt risiko.
• Monoklonal B-celle-lymfocytose fører til en økning i antall B-celler, noe som kan fremme utviklingen av kronisk lymfatisk leukemi.

Mer enn 80 % av pasientene med KLL har ingen symptomer, og diagnosen stilles ved en rutinemessig blodprøve eller ved en tilfeldighet. I de resterende tilfellene kan de viktigste symptomene være:

• Asteni, tretthet, vekttap.
• Adenopati eller forstørrede lymfeknuter.
• Gjentatte infeksjoner.

Av og til kan milten (splenomegali) eller leveren (hepatomegali) være forstørret, noe som kan forårsake ubehag i magen. I motsetning til ved andre blodkreftsvulster er feber, nattesvette og vekttap sjeldne.

Det er svært få kjente risikofaktorer for kronisk lymfatisk leukemi, og de fleste av dem kan ikke unngås, utover det å ha førstegradsslektninger.