Myelomatose

Myelomatose er en kreftform som oppstår i benmargen, nærmere bestemt i plasmacellene, en type hvite blodlegemer som er spesialisert på produksjon av antistoffer. Den utgjør 10 % av alle hematologiske kreftformer.

Ved myelomatose hoper kreftcellene seg opp og fortrenger de friske cellene. I tillegg produserer de avvikende plasmacellene abnorme proteiner (M-protein) som kan føre til komplikasjoner i stedet for å produsere nyttige antistoffer. Cellene blir kreftsyke på grunn av endringer i arvestoffet, men årsakene til myelomatose er ikke helt klarlagt.

Det er imidlertid visse faktorer som kan øke risikoen for å utvikle tilstanden:

• Høy alder og kjønn. Risikoen øker markant med alderen, og utvikler seg særlig etter fylte 65 år. Det er også vanligere hos menn enn hos kvinner.
• Etnisk opprinnelse. Forekomsten av sykdommen er høyere hos personer av afrikansk opprinnelse.
• Familiehistorie med monoklonal gammopati av usikker betydning. Dette er en relativt godartet sykdom som, i likhet med myelomatose, kjennetegnes av en økning i M-protein.

Symptomene på myelomatose skyldes ukontrollert spredning av en klon av plasmaceller (antistoffproduserende celler) i benmargen. Selv om noen pasienter ikke har noen symptomer i det hele tatt, er de vanligste symptomene som følger:

• Beinproblemer som smerter, oftest i rygg, hofter og skalle, svakhet og til og med brudd.
• Lavt antall blodceller, spesielt røde blodceller (anemi), leukopeni og/eller trombocytopeni.
• Økte kalsiumnivåer i blodet, som blant annet kan vise seg som overdreven tørste (polydipsi), polyuri, nyreproblemer, forstoppelse, appetittløshet og/eller magesmerter.
• Påvirkning av nervesystemet, som kan vise seg som ryggsmerter, nummenhet, muskelsvakhet, forvirring eller svimmelhet.
• Nyreskade på grunn av opphopning av M-protein som kan være forbundet med svakhet, kløe eller hevelse.
• Tilbakevendende infeksjoner. Reduksjonen i immunsystemets celler (hvite blodlegemer) fører til at myelomatosepasienter blir oftere syke og reagerer dårligere på behandling.

For noen kreftformer finnes det kjente risikofaktorer som står for de fleste tilfellene. For andre finnes det teknikker for tidlig oppdagelse som gjør det mulig å behandle før de utvikler seg til invasiv kreft. Når det gjelder myelomatose, er det imidlertid få tilfeller som kan relateres til faktorer som kan forebygges, noe som gjør forebygging svært vanskelig.

Myelomatose starter som en monoklonal gammopati av usikker betydning eller et benplasmacytom, men det finnes i dag ingen kjent måte å forebygge utviklingen til myelomatose på.