Peginterferoner alfa-2a-2b og ribavirin (Effekt)

Kronisk hepatittvirusinfeksjon rammer ca. 3 % av verdens befolkning og er en viktig årsak til kronisk leversykdom. Den kan føre til skrumplever hos 20-30 % av pasientene og hepatocellulært karsinom i 1-4 % av tilfellene.

Kombinasjonsbehandling med antivirale legemidler i en periode på 12 til 24 uker har blitt standardbehandling for pasienter med hepatitt C-virus (HCV)-infeksjon. Varigheten av behandlingen kan variere avhengig av virusets genotype, sykdomsstadiet og andre faktorer.

Antivirale legemidler til behandling av hepatitt C omfatter hepatitt C-proteasehemmere, ikke-nukleosidiske revers transkriptasehemmere og nukleosidiske revers transkriptasehemmere. Disse legemidlene virker direkte på HCV ved å hemme replikasjonen og redusere virusbelastningen i kroppen.

Behandling med boceprevir og telaprevir i kombinasjon med peginterferon alfa og ribavirin er et nytt terapeutisk alternativ for behandling av kronisk HCV-infeksjon. Denne behandlingen kalles trippelbehandling og brukes til å behandle pasienter med HCV genotype 1-infeksjon.

Boceprevir og telaprevir er antivirale legemidler som virker direkte på viruset og hemmer virusprotease, et enzym som er nødvendig for virusreplikasjon. Peginterferon alfa, som tilhører interferongruppen, brukes som en immunmodulator som virker på kroppens eget immunsystem for å stimulere kroppens produksjon av interferon, som bidrar til å bekjempe infeksjonen. Ribavirin er et antiviralt middel som bidrar til å redusere virusmengden i kroppen.

Det finnes seks "klasser" eller undertyper av HCV, avhengig av genetikken til hver av virusstammene (variantene). Disse kalles "genotyper" og er navngitt etter nummer, fra 1 til 6. De ulike genotypene gir ulik respons på behandlingen. Genotype 1 er den vanligste (75 % av tilfellene), men dessverre responderer disse pasientene ikke like godt på behandlingen som de med de andre genotypene. Tradisjonelt har to typer behandling blitt brukt:

• Antivirale midler: Disse virker direkte på viruset og hindrer det i å replikere seg.
• Interferoner: En gruppe immunmodulerende midler som virker på selve immunforsvaret og styrker og opprettholder et adekvat forsvar mot infeksjonen.

Siden de to mekanismene kan forsterke hverandre, finnes det en kombinasjonsbehandling med to eller tre medikamenter som bruker begge virkemåtene samtidig.

Interferon tolereres generelt godt, og bivirkninger som krever at behandlingen må avbrytes, er sjeldne. En stor andel av pasientene kan imidlertid ikke få en av de mest brukte interferontypene fordi den interfererer med andre tilstander (autoimmune, kardiale, hematologiske osv.), eller fordi de får alvorlige bivirkninger av den. Derfor har man undersøkt alternative interferonfrie regimer, blant annet kombinasjonsbehandling med nye, mer effektive antivirale midler.

Behandling av kronisk HCV-infeksjon omfatter også et balansert kosthold, rikelig væskeinntak, unngåelse av alkohol og mosjon. Ved leversykdom i sluttstadiet kan levertransplantasjon være det eneste behandlingsalternativet.

Det finnes ingen effektiv vaksine som kan forebygge HCV-infeksjon, og forebyggende tiltak bør derfor være rettet mot å unngå smitte gjennom hygieniske og sanitære forbedringer.

• Pasientprofylakse: unngå alle faktorer som forårsaker leverskade (alkohol, jernoverskudd, hepatotoksiske legemidler). Vaksinasjon mot hepatitt A og B.
• Miljømessig profylakse:
  • Vertikal overføring: Amming og fødsel bidrar ikke til vertikal overføring, så amming bør ikke frarådes og graviditet bør ikke kontraindiseres hos kvinner med kronisk HCV-hepatitt.
  • Horisontal overføring: Unngå å dele barberings- og hårfjerningsverktøy, tannbørster, sakser osv. I stabile parforhold bør barrieremetoder brukes for å forhindre seksuell overføring på grunn av den lave forekomsten.